skitur

Stemningsrapport fra påskefjellet

Jeg burde kanskje ha tatt hintet da alle i familien ble syke i tur og orden før ferien. Men jeg tenkte at fjelluft sikkert var bra for oss, da blir vi sikkert friske igjen alle mann. Det var en positiv overraskelse at den nye bilen ble levert før påske. Men jeg burde kanskje innsett at det var et nytt hint da den ikke hadde lastenett enda pga leveringsproblemer. Men nei da, vi skulle på påskeferie, ja! Fikk ikke med oss den store eska med hytteting, men det er jo helt sikkert nok sengetøy og sånt på hytta. Det er sikkert ikke så farlig om vi sette igjen den! 

Tross sen avreise og en fryyyyyktelig lang pause (for det er jo ikke lov til å spise i den nye bilen…); det var beskjeden påsketrafikk og vi var framme på parkeringa før det ble mørkt. På med sekker og ski. Hev raskt på noe smøring. «Vi skal jo ikke så langt, så vi trenger ikke være så nøye» sa jeg. De ordene skulle jeg fort angre! Det er bare snakk om 500 meter, og det meste er på oppkjørt løype. Men du kan si det var bakglatte ski. Det hadde sannsynligvis vært raskere å gå baklengs! Det var helt klart et v-e-l-d-i-g tydelig hint. Men tok jeg det? Nei! Selv ikke da vi fant ut at batteriene på hytta har tatt kvelden (hallo, de er bare 26 år gamle..!) tok jeg hintet. Neida, her skal vi påskekose oss! 

Bare negativt var det selvsagt ikke; snømengden er så moderat i år at det gikk fort å måke vei til do. Posene med dagens middag var kommet opp da doveien var ferdig måkt (mannen vet jeg blir mannevond når jeg blir sulten, så det var kanskje ikke tilfeldig). I tillegg hadde ikke kjellerlemmen frosset fast, så vi kunne til og med hente opp en flaske vin til kvelden. 

Neida, den første dagen var ikke så ille. Det var dagen etter at trøbbelet begynte. Jeg hadde nemlig skrytt på meg at vi skulle gå en skikkelig skitur. Jeg pakket sekken og mannen smurte ski. Lillebror var så ivrig at han forsvant ut straks han var ferdig påkledd, lenge før vi andre var klare og forsvant avgårde. De først meterne kjentes det helt supert ut. God glid. I grunnen nesten for god på det isete underlaget. Løypa er nemlig litt for smal til at jeg klarer å ploge noe særlig. Så det gikk fort. Skummelt fort! 

 

Solgløtt, men ikke la deg lure, det begynner snart å snø igjen! (Bildet er forøvrig tatt et annet sted , en annen tid)

 Så da skulle man kanskje trodd da, at da det begynte å kladde (eller klabbe som vi sier i Trøndelag) så ville jeg blitt fornøyd. Men nei da, jeg ble bare irritert på nysnøen som festa seg slik at det ikke ble noe gli. Men en kort smørepause senere, så hjalp det på. Og når sola i tillegg brøt gjennom skylaget, ja, da var det påskestemning å skrive hjem om. Det var lett å overhøre at guttene kranglet om hvem som skulle gå først og klaging over for få nedoverbakker. Før vi visste ordet av det hadde vi kommet lenger enn vi noen gang har kommet den veien (i alle fall siden vi fikk barn). Dessverre var jeg ikke rask nok til å trekke fram kameraet slik at jeg fikk tatt et bilde i solskinn for været var skiftende, veldig skiftende! 

Så gikk det oppover. Jeg har ikke så mye i mot å gå oppover, det er nedover som er skummelt, så jeg syntes det hørtes ut som en god ide. Skiene igjen bakglatte… Takk og pris syntes lillebror det var så slitsomt at han ikke ville gå hele bakken opp! Godt var det, for den gode gliden holdt seg ned den bakken. Muligens er jeg den eneste nordmannen som ikke er født med ski på beina, for hvordan kan noen synes dette er gøy? Avsluttet nedfarten med et skikkelig fall med nakkesleng. 
Men nå var vi i alle fall på vei hjem! Og nå skjedde det noe merkelig. De tre andre hadde god glid mens jeg fikk mer og mer kladder. På starten var det ikke verre enn at jeg klarte å holde dem unna så lenge jeg klarte å holde skiene i fart. Stort sett i alle fall, hadde en liten bakke da den ene skia hadde gli og den andre sto bom fast. Du kan jo gjette hvor jeg havnet… Og i motsetning til når lillebror legger seg ned og er sliten, så dukker det ikke opp påskeegg i løypa foran meg. De andre hadde gli, så de (og skismøringen) forsvant i det fjerne. Det snør nå så kraftig at jeg ser ut som en snømann, og kladdene blir bare større og større. Vi snakker så store at høydeskrekken begynte å slå inn (det gjør den også på høye hæler, så det sier ikke egentlig så mye). Var ikke mulig å gli dem av lenger. Hjelpe ikke å stoppe å skrape dem av, før jeg kom i gang var de tilbake. Så da vakler jeg avgårde på ustø bein og ender med å GÅ, bokstavelig talt, gå på skiene den siste kilometeren tilbake. I den siste motbakken var jeg lei og spente av skiene og gikk uten. Tenkte ikke på gjennomslagsføre de siste 10 metrene opp til hytta. Jeg krabbet opp. Skiene har jeg mest lyst til å kaste i elva! Resten av kvelden satt jeg å sturet og hadde vondt i nakken og hodet. Blir god stemning av sånt! 

Her har jeg tenkt å tilbringe resten av påska, med fyr i peisen og med en god(?) bok

Hvis du nå er i ferd med å gjøre klar for å reise til påskefjellet har jeg bare et råd å gi: Fjellvettregel nr 8 gjelder enda – vend i tide, det er ingen skam å snu. For min del er det for sent. Jeg får følge nr 9 og grave meg ned (i bøker og smågodt) – men jeg gjorde nok ikke det i tide. Det er bare et skår i smågodtgleden; på grunn av den fordømte priskrigen var det tomme hylle og posen min kommer ikke til å holde til en hel innepåske. For å komme meg på butikken må jeg gå på ski til bilen… 
Abelone

P.S. Om du lurer på mine innledende hint, det er knapt med sengetøy og vi har enda ikke blitt friske. Så langt har vi smittt hverandre igjen og igjen. 

P.P.S. Lenge siden jeg har hørt Bjelleklang sin hyttetur, men det er noe sant i den… 

Reklamer

Abelone tester markahyttene

2015 var friluftslivets år. Denne kaotiske familien har aldri før vært så lite på tur som det året. Enda tur ut i skogen er selve oppskriften på en harmonisk familie. Guttene slutter å sloss og begynner heller å leke sammen, vi voksne legger bort alt stress, og vi er alle i nået. Så i år har jeg satt oss et hårete mål: hver måned skal vi komme oss ut på overnattingstur. Vi har tilgang til egen hytte, så en del måneder blir det den, men særlig på vinteren er den litt for langt unna for en helg. Da er markahyttene geniale! De er ikke lenger unna enn at det mulig å komme seg dit selv om det er «noe som skjer» på lørdag formiddag. Ja, ikke alle da, det finnes de som ligger et godt stykke inn i marka også. Men med tanke på at det er 25 ubetjente hytter, 1 betjent og et «anlegg» i omegn, så burde det være mulig å finne seg en passende hyttetur.

Lillebror har mast om at han vil på skitur siden snøen kom. Inntil nå har det bare blitt en liten kveldstur som ikke gikk helt etter planen, men nå skulle vi endelig få en skikkelig skitur. Med overnatting og greier. Siden planen begynte å ta form før kulda satte inn, fant jeg ut at hytta som selger seg med «når du vil ha tidlig vinter» måtte være den perfekte for en skitur. Det er så godt som snøgaranti vel? Dessuten skulle det være 2,5 km på merkede løyper dit. Siden vi ikke har gått særlig mye på ski i år var jeg usikker på rekkevidden vår, men såpass klarer vi vel helt sikkert?

For å gjøre en lang historie kort: ja, det klarte vi. De tre kilometerene fra parkeringsplassen ble ganske akkurat passe for lillebror og foreldre med tunge sekker. Turboprinsen gikk muligens omtrent dobbelt så langt der han halset foran som en hund og kom tilbake igjen.

 

IMG_4064

Snellingen i perfekt vintervær

Jeg ser jeg har glemt å fortelle hva som var målet for turen. Vi skulle til Snellingen, en liten hytte med 8 sengeplasser nord i Romeriksåsen.

Man må være ganske sosial for å bruke markahyttene, for de er såpass små at man ikke kan unngå å ha kontakt med de andre på hytta. Et lite håp har man vel alltid om at man skal få ha hytta alene, i alle fall har jeg det, men sjansen er stor for at det også er andre der. På de få hyttene jeg har vært på har det ikke vært noe problem, det er stort sett veldig omgjengelige folk som er der. Slik var det også nå, fullbooket hytte med koselige folk og godt samarbeid. Guttene syntes det var spesielt morsomt at det var en liten gutt der, og de ville gjerne underholde han. Gleden så ut til å være gjensidig 🙂

Det er sjelden jeg er sistemann som legger meg, men det skjedde denne gangen. Man blir tydeligvis trøtt av fysisk aktivitet og frisk luft, så før 22 var plutselig alle i seng. Eller kanskje det bare var at når først en går, så føler man ikke at man kan bli sittende oppe ved siden av senga deres. Det er to rom på Snellingen, men de fungerer begge som både sove- og oppholdsrom. Det er ikke så aller verst å la døgnrytmen følge lyset. Jeg må innrømme at jeg syntes det var deilig at det for en gangs skyld ikke var mine barn som våknet først. Sengene er gode, men er det klart at man sover litt mer urolig enn man gjør hjemme.

Turboprinsen har et stort ønske om å dra tilbake til Snellingen. Og det snart. Han har nemlig gjemt unna en stor istapp som han vil leke videre med. (Vel har jeg hatt mye rart i bagasjen, men ved istapper setter jeg grensen!) Selv hadde jeg sett for meg mer mot høsten, men vi får se. Nå har det blitt veldig midt her, så det spørs om det er noe særlig igjen av istappene heller.

Jeg glemte å sjekke løypeprofilen før jeg bestilte, men det var kanskje like greit, muligens hadde jeg mistet motet da. For det går oppover til Snellingen. Lillebror har bestilt en tur hvor det ikke går fullt så mye oppover neste gang. Men det er nå en gang sånn da, at man må gå opp for å kunne kjøre utfor etterpå.

 

Abelone

Årets første skitur 

2015 var friluftslivets år, og vi har aldri før vært så lite på tur. Så i år har vi lagt inn et måltid som er greit å fikse ute hver uke på middagsplanen. Så har vi i alle fall ikke maten, eller rettere sagt mangel på turmat, å skylde på. Forrige uke klarte vi å finne på en unnskyldning, men i dag, da skulle vi ta en ettermiddagstur. Skrøyt til og med av det på Instagram, så da måtte det jo bare gjennomføres. 

Det har jo kommet masse snø, og vi bor nært lysløypa, så det er jo egentlig bare å ta skiene fatt. I løpet av helga fikk jeg til og med sett over hva vi hadde av skiutstyr, og resultatet var at turboprinsen måtte ha både skisko og staver. Jeg ser jo at vi allerede her hadde en glimrende unnskyldning til å droppe tur, men nei da, vi skulle på tur! Jeg kunne bare plukke han opp på SFO, kjøre til nærmeste sportsbutikk og skaffe det vi manglet før turen. Vel, da vi kom på nærmeste sportsbutikk, hadde de etter mye leting ett par skisko igjen i riktig størrelse. Jeg spurte ikke om prisen en gang, bare tok dem. La meg si det på denne måten; vi bør gå mye på ski i vinter, og de bør passe til lillebror en sesong også!

Pakking av sekk, hente lillebror i barnehagen, hente mannen og turboprinsen hjemme, få ski og staver og unger og mann i bilen, puh, endelig klar til avreise. Bare en halv time senere enn planlagt. Ikke verst! Det er middagstid nå, og jeg kjenner jeg begynner å bli sulten. Men vi er på vei på tur, bare opp en liten bakke, så blir det chili con carne før vi kan gå en runde eller fler i lysløypa. 

Det er nydelig i skogen i dag!

 
Ungene aker mens vi voksne begynner å gjøre klar til mat. «Eh, denne boksen er ganske lett. Tror ikke det er nok gass til å lage mat på denne.» Vi gjør et forsøk. Det suser. Vi får til slutt fyr på halve blusset – og det slukker etter under et minutt. Stemmer det, den ble jo tom i sommer… Heldigvis så jeg en boks til hjemme da jeg pakket. Mann og barn får kose seg i bakken, jeg durer avgårde for å hente den andre boksen. 

Ops.. Den er like lett den. Jeg tar med knekkebrød, epler og bananer og drar tilbake. Det blir i alle fall noe mat. Varmt vann har jeg allerede i sekken, så litt kakao kan vi også få. Det smakte ganske godt inntil jeg velter koppen min og marinerer all maten med kakao. På dette tidspunktet har lillebror rukket å drikke to glass kald saft, fryser over hele kroppen og vottene er fulle av snø. Selvsagt har jeg med reservevotter. Litt rutinert er jeg jo! Jeg har nyinnkjøpte hansker i sekken. Dessverre passer de ikke. Så jeg må ofre mine votter. 

Vi er nå alle veldig klare for å dra hjem. Lillebror og jeg går i forveien mens de to andre tar en siste runde på ski. Lillebror vil ake, så jeg bærer ski, en sekk og det andre akebrettet. Nevnte jeg at jeg ikke lenger hadde votter? Heldigvis var de andre like bak, men i det de kommer ned på parkeringsplassen oppdager jeg at noe mangler – sekken som mannen skulle ta med ned. Vel, det var i grunnen ikke så ille å være i bilen med varmen på mens vi ventet. 

Årets første skitur gikk i motbakke og jeg hadde ski på beina i hele 5 minutter.

Heldigvis har jeg svært selektiv hukommelse, så om en uke er vi nok klare for nytt forsøk. Jeg har allerede menyen klar: pølse fra termos! 

Abelone

P.S. Nå kan du følge meg på Facebook også!

Kriminelle meg

2015 er friluftlivets år. Året hvor «vi» skal få folk ut i naturen. Jeg antar at i bevegelse er et mål også, men det sies ikke så mye om det. Friluftlivets år er, slik jeg oppfatter det, et lavterskeltilbud. Alle kan være med. Og vi er heldige i Norge, vi har allemannsretten. Unik visstnok, og vi kan bevege oss nesten hvor vi vil.

Men på starten av 2015 ble vi også fortalt at det var lovbrudd å gå i skiløypene. Kampen om skiløypene har i grunnen pågått lenge, den minner veldig om krangelen mellom bilister og syklister… Men her er det en jurist som uttaler seg. En av landets fremste eksperter på allemannsrettene angiveligfaktisk, og hun mener det er brudd på allemannsretten å gå i løypene. Selv utenfor skisporene. For det kan bli hull der, og skiløperne trenger hele traseen når de skøyter.

Og det er da jeg lurer litt på om jeg er kriminell. Jeg går ikke i løypa. Men alle som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt god på ski. Som i at jeg faller selv på flatmark. Når jeg faller blir det gjerne hull. Store hull faktisk. Det kan muligens ha noe med størrelsen min å gjøre. Og at jeg kaver veldig for å komme meg opp igjen. Er det hullet som er problemet? For i så fall må jeg nesten tolke det slik at jeg er kriminell (og da tenker jeg ikke kriminelt dårlig på ski).

Hei, naturen, slutt å ødelegg løypa da!

Hei, naturen, slutt å ødelegg løypa da!

Men det er flere problemer i løypa. Som når jeg går fiskeben. Jeg beklager, men jeg ødelegger sporet da også. Men det gjør vel i grunnen de trikotkledde også når de skøyter opp en bakke? Særlig dersom temperaturen er «riktig» eller det er mye trafikk der. Etter en uke på vinterferie i fjor, var det i alle fall ikke mye spor igjen i motbakkene mot hytta. Skulle gjerne hatt dem når vi dro ned igjen, men…

Når jeg snakker om vinterferie og skispor; i fjor var det en hund som la fra seg en hilsen i traseen bare et par titallsmeter fra hytta. Jeg endte med å finne en spade og få det unna siden jeg var redd for at jeg, eller ungene, skulle finne på å falle oppi det der. Verre var det med det som lå i løypa. Dersom du noen gang har tenkt å bruke hundebæsj som skismørning kan jeg avsløre at det ikke gir særlig god glid. Men det kan være du får fart på deg for å prøve å komme unna lukta.

Kanskje det er som Joswig i Vårt Land sier, at det ikke er plass til oss middelmådige, uten andre ambisjoner enn frisk luft, vakker natur og litt mosjon i kroppen i preparerte løyper? Er det bare jeg som synes det er trist i friluftlivets år?

Abelone