hjemmeferie

Problemet med #hjemmeferie

Straks de røde dagene i mai er over begynner man å snakke om ferieplaner. «Skal dere reise bort i sommer?» spør vi hverandre. Frisøren min vet hva jeg skal i sommer, kollegene mine har hørt om planene, foreldrene til mine barns venner vet når vi er hjemme og hva vi skal gjøre. De aller fleste skal bort på noe. Men så har du noen som ikke skal reise bort. Så spør vi da «skal du reise bort i sommer?» «Neeeei, vi blir vel bare hjemme i sommer» svarer de. Når du legger det fram på den måten, så er det kanskje ikke så rart om det blir til «bare være hjemme» i hodet til den du snakker med? Hadde svaret vært «du, i år skal vi være turist egen by» eller «vi tenkte å utforske nærområdet i år», da danner det seg helt andre bilder i hodet på mottakeren, ikke sant?

img_0944Det å ha noe å fortelle når man kommer tilbake på skole og barnehage etter sommeren oppleves som viktig. Muligens overdriver vi voksne viktigheten av det litt. En del av de jeg har hørt fortelle om ferien sin forteller om det siste de har gjort. Sydenturen i starten av ferien er allerede langt unna, det er strandturen eller kinoen de så den siste dagen de snakker om. Nå er jeg selvsagt ikke i noen klassesituasjon, det er godt mulig at det er annerledes der, men inntrykket mitt er at det like gjerne er de små tingene ungene husker.

Presset på ferier har forandret seg en del siden jeg var barn. Man reiste ikke så mye eller så langt den gang. Blant klassekamerater var Sverige var et populært feriemål, jeg var nesten litt utenfor som aldri hadde vært på sommerferie på Gotland. Det kom etterhvert en elling (telleregle) hvor man skulle si et land man hadde vært i, og dersom den nesten som ble ellet ut etter regla ikke hadde vært i det landet måtte vedkommende stå. Det tyder på at fokuset på fremmede land var der selv om jeg ikke husker det fra andre sammenhenger. Beklager, jeg snakker meg bort.

Poenget som jeg egentlig hadde tenkt å komme fram til var at det gjerne er den følelsen vi selv hadde som barn vi ønsker å gi videre til våre barna: at sommeren er uendelig, at sola alltid skinner og at vi har tid til hverandre.

Været kan vi ikke garantere i Norge (ikke i utlandet heller for den del), men en opplevelsesrik sommer og mye tid til hverandre kan #hjemmeferie gi like godt som reiseferie. Men la oss være ærlige her. Problemet er ikke de som har #hjemmeferie. #hjemmeferie er kult og trendy.

Problemer er de barna som faktisk «bare er hjemme». De som ikke får noen opplevelser. Hvor foreldrene ikke er tilstede. De som ikke blir sett hele sommeren. Det er de det er synd på. Og når gata er tom og de ikke lenger kan søke tilflukt hos naboen eller en kompis, hva er det da igjen?

Jeg vil gjerne si at jeg ser og inkluderer. Men det er ikke lett å se hvilke barn som har det vanskelig, det er ikke akkurat som om de har en lapp i panna som forteller hvordan de har det hjemme. Og det er ikke nødvendigvis de barna som hadde trengt det mine barn helst vil leke med. Det er ikke en gang alltid slik at jeg har overskudd til å ta et ekstra barn eller ti under vingene.

Enda vanskeligere synes jeg det er med de barna hvor foreldrene ikke svarer på meldinger og kan gjøre avtaler. I hvor stor grad kan jeg da inkludere andre barn i våre planer? Sannsynligvis er det de som hadde trengt det mest. Joda, jeg er for å se og inkludere andre, men når det kommer til stykket, det er det ikke så lett.

Abelone

Advertisements