endelig skal vi le

Boktips: Endelig skal vi le

Jeg leser mange bøker, og denne gangen fant jeg en som traff meg. Ikke fordi jeg identifiserer meg med hovedpersonen. Tvert imot, den traff meg fordi jeg er på den andre siden. Hvordan kan jeg hjelpe noen som ikke vil ha hjelpen? Hvordan kan jeg være med å hindre at de – som trenger et sosialt nettverk mest – ikke faller utenom? 

Elinor Nor er alenemor og student, og hver dag er en bitter kamp. For å få pengene til å strekke til. For å være en god mor for en unge som vokser opp i et nabolag der alle har Playstation, nye klær og alt annet de måtte trenge. For å bevare et fnugg av integritet i møte med husverter, naboer og NAV, der hun befinner seg i et av fattigdomsspiralens mange paradokser: stoltheten hun kjemper så hardt for å opprettholde, gjør det umulig å svelge skammen ved å be om hjelp.

Jeg har påstått mange ganger at det er mye å finne på som ikke koster skjorta. Men hvordan er det egentlig når du alltid håper på at det er nok penger på kortet til å dekke det billigste brødet og det billigste pålegget? Når de beste øyeblikkene er når du kan være som alle andre? Eller i alle fall late som en liten stund. Er påstanden «det beste i livet er gratis» gjeldene også for de som lever under SIFO-budsjettet? 

Til tross for at det nå er fokus og kamp mot fattigdom, så øker antall fattige. Derfor er denne boka aktuell. Det vil bli et stadig større problem. Det vil påvirke oss og våre barn fordi de usynlige fattige lever side om side ved oss, men de har ikke råd til å delta. Jeg har ikke noe svar på hva vi skal gjøre for at de ikke skal falle utenom (kanskje bortsett fra å redusere forbruket for å minke presset?). Samfunnet har forandret seg, inntjening er viktigere enn sysselsetting. For enkeltmennesket er jeg ikke overbevist om at det er positivt. 

Et tips på tampen: Boka kan lånes som e-bok på bibliotekappen. Det hadde sikkert Elinor gjort hvis hun hadde en smarttelefon. 
Abelone

Advertisements