10 epleoppskrifter å teste ut

Eplechips testet. Det var søtt, det var godt, men noen favoritt tror jeg ikke det blir.

Egentlig var begynte dette innlegget med at epledagen ikke var før 17.oktober, og det var alt for sent, for våre epler var ferdig i starten av september. Også har noen altså tatt til fornuft og framskyndet dagen til siste tirsdag i september, altså 26. september i år.

Vi har fremdeles et ungt tre, så det var ikke så fryktelig mange epler (i alle fall ikke etter at insekter og snegler hadde forsynt seg). Men noe var det, og man må jo høst som man sår. Eplene våre var uansett spist opp lenge før epledagen, men butikkene har fremdeles massevis av norske epler. Jeg skal vel ikke påstå at norske epler nødvendigvis er bedre enn andre, men… godt for miljøet med lite transport i alle fall! Jeg synes epler er gode naturell, men de kan bli enda bedre med litt hjelp. Her er 10 oppskrifter jeg har planer om å forsøke:

  1. Eplepai i en kopp – så enkelt at det er nesten latterlig
  2. Rullet eplepai – nesten like god som McDonalds’ eplepai
  3. Eplehorn – oppskriften krever noe halvfabrikat som vi kanskje ikke får tak i her, men det meste kan lages på andre måter
  4. Glasserte eplebåter – ungene vil elske alt som blir servert på en pinne?
  5. Eplecookies 
  6. Lette tilslørte bondepiker
  7. Eplefries
  8. Epleroser – denne har vært på lista mi lenge, men jeg har enda ikke somlet meg til å lage det
  9. Eplechips
  10. Eplekake

Hva er din favorittoppskrift med epler?

Abelone

Advertisements

Oktober

img_4210-1

Høstferieuke her på østlandet, og med den kom også høststormen. I dag er det vått og blåsende. Enda godt vi ikke har planer om fottur i fjellet i år! Ble gjennomvåt på turen fra parkeringsplassen og inn til kontoret i dag, så å være ute mange timer frister ikke.

Hjemme hos oss har de gledet seg i Halloween siden lenge før sommeren, og det har stadig vært spørsmål om hvor mange dager det er igjen til Halloween. Foreløpig høres det ut som om ingen av ungene vil ha selskap, men bare feire det med noen få utvalgte. Høres ut som en god plan spør du meg. 😉

Oktober er faktisk den måneden vi i Norge har flest matdager! Hele 8 stykker:

4.oktober: Lutefisksesongen starter (1. onsdag i måneden)
4. oktober: Kanelbollens dag (- lutefisk eller kanelbolle? Det var et enkelt valg!)
13. oktober:  Verdens eggdag (2. fredag i måneden)
16. oktober: Verdens matvaredag (- jeg har ingen anelse hva det egentlig betyr)
16. oktober: Verdens brøddag
23. oktober: Grøtdagen
31. oktober: Halloween (- matdag? Hvordan er det egentlig en matdag? Snopdag kanskje?)
27. oktober: Ostens dag (Siste fredag i måneden)

Og da jeg så lista tenkte jeg «hvor pokker er epledagen? Jeg har til og med plottet den inn i kalenderen – 17.oktober.» Det viser seg at de har flyttet den! Til siste tirsdagen i september. Jeg er i grunnen enige med dem i det (hvem nå enn de og dem er). Langt ut i oktober er for sent for epledagen, mine epler var klare i starten av september, men tenk å bare flytte den da…

I Amerika har de som vanlig mange flere matdager enn oss. Mine favoritter denne måneden: Soft taco (3), pizza&beer (9), dessert (14), rødvin (15), pasta (17), chocolate cupcake (18) og selvfølgelig, sjokoladedagen (28).

Hva ser du fram til i oktober?

Abelone

Valgets kval

Klokka tikker ubønnhørlig, jeg må ta et valg. Jeg må ta det nå. Det er som før eksamen hvor du angrer på at du ikke leste litt mer, trenger bare litt mer tid. Hvorfor så jeg ikke litt flere debatter, leste litt flere partiprogrammer? Men tiden går, i  dag er dagen, jeg må velge en av listene og gjøre min plikt.

Det vil si, en borgerplikt er det vel egentlig ikke. Det er vel mer en rettighet? En del påstår at dersom man ikke stemmer mister man også retten til å klage. Jeg er ikke enig i den påstanden, for dersom de du har stemt på kommer til makta – får du ikke da som fortjent? Dersom du ikke stemmer kan du kanskje egentlig ha det så godt, den som tier samtykker liksom? Vel, det er jo bedre å ha vært med på avgjørelsen.

De siste årene har jeg stemt på opposisjonen. Det er deilig, for er det noen som er har grunn til å klage, så er det jo da meg. Det er ikke min feil at politikerne gjorde det eller det, var ikke de jeg stemte på. Jeg er ikke enig i det makta bestemmer.

Ja, og det er vel egentlig hele problemet. Det er ingen partier jeg er 100% enige med. Hadde man enda kunne shoppet saker, for det er jo enkelte ting som er viktigere for meg enn andre. Men akkurat det går ikke an å angi på stemmeseddelen. For tenk om politikerne ikke gjør de viktigste tingene på lista mi, men heller utfører de jeg er uenig i?

Jeg har tatt en hel rekke med valgomater for kanskje å lande på hvor stemmen min skal gå i år, men alle gir forskjellige resultater. Hadde jeg i det minste holdt meg på en side, men neida, jeg hopper i alle retninger. Tanken på å sette i gang en høylytt elling i valgavlukket har slått meg. Tipper det i alle fall hadde vært underholdning for valgfunksjonærene.

Men jeg har bestemt meg nå tror jeg. Jeg håper bare det er et godt valg!

Abelone

Plastposehysteriet

I Kenya er det nå forbudt å bruke, produsere og importere plastposer. Bryter man forbudet risikerer man bøter på opptil 300 000 kroner og 4 år i fengsel. Mange ønsker at vi skal følge etter også her hjemme, men er det veien å gå?

Til tross for mitt engasjement for miljøvern mener jeg nei. Her hjemme trenger vi ikke dette forbudet. I motsetning til de afrikanske landene har vi god avfallshåndtering. Det meste av vår plast havner ikke i avløp eller i sjøen. Vi bør redusere bruken av plast, helt klart, men et forbud mot poser er ikke nødvendig. Hele 80% av posene brukes til håndtering av avfall. Hvordan skal vi håndtere søppel uten poser? I mitt distrikt har vi i tillegg automatisk sortering av plast, så søppelposene jeg kaster blir gjenvunnet – uten at jeg trenger gjøre noe ekstra. Det tror jeg er veien å gå: gjør det enkelt å gjenvinne.

I sommer var vi i Danmark. Her kostet plastposer 3 kroner og mer. Det er ikke ofte jeg er for økte priser, men i dette tilfellet er det faktisk et godt virkemiddel for å oppnå det vi ønsker. Når posene var såpass dyre var det utrolig nok lettere å huske å ta med poser. Utenfor flere butikker hadde de dessuten en god reklame: «konkurrentenes handleposer er nesten like gode som våre, vi blir ikke fornærmet om du bruker dem». Men jeg er imot at man bare bruker pisk, det bør være alternativer. Butikkene får ofte varer levert i pappesker, kanskje kunne disse være tilgjengelig for å pakke varer i? Slik vinmonopolet gjør mange steder. Flere klesbutikker hvor man tidligere har fått poser gratis tar nå betalt for dem. Akkurat med disse posene synes jeg faktisk det er helt greit, de posene har nemlig ofte en merkelig fasong og passer ikke i søppelbøttene mine, derfor blir de sendt rett til resirkulering. Men inntil vanen om at jeg må ta med pose selv er på plass hadde det vært fint om det fantes alternativer. I Kenya og andre land går man over til papirposer. Det er ikke helt sikkert at det er en bedre løsning. Papirposer krever mer energi å lage og transportere og har mindre gjenbrukspotensiale.

Forsøplingen av havet er et problem. Økt bruk av plast er et problem. Men å straffe bruk av plastposer med bøter i hundretusenkronersklassen, det er å overdrive. Hadde man enda bare straffet den som forsøpler med plast(poser). Eller gjorde det straffbart å gå forbi plastavfall i naturen, det kunne gitt mening. Men å bruke en pose… Jeg tror det er viktigere å få bygd avfallshåndteringsanlegg og en god renovasjonstjeneste i alle land. Vi må legge til rette for å gjenbruke og gjenvinne, det vil hindre søppelplast i havet. Dersom vi hjalp til å bygge opp det i utlandet kan det til og med hjelpe på vår egen strandlinje.

Jeg vet ikke hvorfor plastposen har fått så dårlig rykte. Sannsynligvis stammer det fra utlandet hvor plast ikke gjenvinnes? For det er produkter som er betydelig verre enn plastposer. Unødvendig emballasje og engangsbestikk for eksempel. Men det er få land som foreløpig har innført forbud mot det.

Vil du ha forbud mot plastposer?

Abelone

Skivet ost til halv pris

Jeg er så lettlurt! For det er klart jeg leser tilbudsavisene til butikkene i nærheten. Selv om jeg vet at jeg alltid kommer ut av denne butikken med mye høyere sluttsum enn det jeg vanligvis handler, så går jeg innom og handler der. For det er jo så billig! At utgangsprisen er høyere enn i den andre butikken, det kommer ikke alltid med i beregningen, for jeg sparer jo så mye på å handle der… Jeg tviler på at jeg er den eneste. Butikkene hadde vel ikke kommet med kampanjeaviser hver uke ellers?

En annen felle jeg ofte går i er «lettvintfella». Særlig når jeg skal ha pålegg til jobb, klart jeg tar ferdig skivet da. Enda jeg egentlig vet det er både billigere og bedre for miljøet å kjøpe en stor. Eller når barna kommer hjem fra skolen før jeg kommer fra jobb og skal ha noe mat. Det er ikke det at de ikke kan å bruke en ostehøvel, for det kan de, men hvis de kan slippe, så foretrekker de det. Så ofte har jeg endt med å kjøpe med noen pakker skivet ost – i alle fall når det er tilbud. Det fine med nettbutikker er at du virkelig ser forskjellen i pris tydelig. Joda, du kan se kiloprisen på butikken også, men jeg synes det er enda tydeligere når det vises slik:

Flere av dem har dobbel pris eller mer når man kjøper ferdigskivet ost framfor en hel kilo. Så nå har jeg faktisk endelig kjøpt ostehøvel som jeg har på jobb. Jeg sparte inn det på en ost… Og hjemme lager jeg ferdig skivet ost til ostesmørbrødene eller brødskivene til ungene. Det tar meg ikke mange minuttene å lage skivet ost, og jeg gjør det gjerne samtidig som jeg smører matpakker. Man trenger en ost, en ostehøvel og en boks å oppbevare skivene i. Med brunost kan man eventuelt legge et matpapir mellom for å skille skivene.

Som bonus sparer man miljøet for masse plast. Valgene vi forbrukere gjør påvirker jo faktisk utvalget (ca 19 minutter ut i programmet).

Velger du skivet ost i butikken? Hvorfor/hvorfor ikke?

Abelone

❤️ = sjekk deg?

For 1,5 år siden opplevde jeg noe alle damer frykter – jeg fant en kul i brystet. Jeg har med ujevne mellomrom undersøkt dem, men for å være ærlig har jeg vært i tvil om hva jeg egentlig leter etter. Jeg har lest om teknikken, så jeg vet hvordan i teorien, men hva er det egentlig jeg kjenner etter? Det er ikke en klump med fett akkurat, det er noe inni der. Men denne dagen da jeg oppdaget en kul på størrelse med en valnøtt var jeg ikke i tvil. Det var en kul, og den burde ikke være der!

Time hos legen neste dag, og etter ca en uke var jeg på vei til sykehuset for undersøkelser. Selv om Google for en gangs skyld hadde beroliget meg, de fleste kuler er nemlig ufarlige, var det å kjøre til sykehuset det siste jeg hadde lyst til. Det var jo en visst fare for at jeg fikk en beskjed jeg ikke ønsket og at livet snart ville bli svært forandret. På sykehuset vårt er det visstnok satt inn ressurser for rask diagnosering og behandling. Det innebærer at det er satt av tid slik at alle undersøkelser blir gjort samme dag. Det burde være betryggende, men for meg sa det noe om hvor alvorlig en kul kan være, og hvor viktig det er å komme raskt i gang med behandling. Og her kom jeg med en valnøtt i brystet! Jeg burde ha funnet den før.

For å gjøre en lang historie kort; mammografi er ikke så vondt som man skal ha det til. I alle fall ikke før legen hadde utsatt brystet for hardhendt behandling med ultralydapparatet. Hos meg var det bare cyster, en stor og flere små, og sju nålestikk og et stort blåmerke senere var jeg ferdig behandlet. Jeg var takknemlig for smerten, det kunne vært så mye verre. Fortsatt sjekker jeg meg med ujevne mellomrom, og jeg har heldigvis ikke funnet flere kuler. Men ja, det er viktig å sjekke seg.

At noen setter et ❤️ på Facebookveggen sin minner meg ikke på å sjekke meg. (Heller ikke skostørrelser, farge på undertøy eller hvor jeg har satt veska mi). En slik «kampanje» går nå for tiden på facebook; det er visstnok «forebyggelse av brystkreftuken». Det er ikke den første, og jeg har også vært med på leken. Men jeg har aldri tenkt at dette betyr at jeg skal sjekke brystene. Aldri. Så jeg tror ikke at et ❤️ på Facebook vil hjelpe noe som helst. Å sjekke seg vil hjelpe. Å kjøpe ett eller annet produkt til støtte for kreftsaken vil hjelpe – eller enda bedre doner pengene direkte.

Det som også forundrer meg litt er kildekritikk. Eller mangelen på sådan. Er det virkelig «forebyggelse av brystkreftuken» nå? Google finner ingen opplysninger som tilsier dette. Nå er jo jeg glad i disse temadagene jeg finner på nettet, og dette kunne selvsagt ha vært en av disse. Men jeg finner ingenting. Og formen den går på minner veldig om advarslene mot hackere. Det er fascinerende hvordan det sprer seg, men denne spredningen er for langsom til at den vil dukke opp over alt i riktig uke. Så sjansen for at det faktisk er «forebyggelse av brystkreftuken» den uken statusen settes er temmelig liten.

Abelone

 

 

Jeg er en mobber

Line er på vei hjem fra skolen. Hun blir tatt igjen av en guttegjeng. De slår og sparker i sekken hennes. Tømmer en kartong skolemelk i den. Andre elever går i en stor bue rundt. Voksne kjører forbi i bilene sine. Men ingen sier noe.

I skolegården går klasses bølle til angrep på Nils. Elevene stiller seg som en beskyttende mur rundt. Noen trekker fram mobilen og filmer det. Men ingen sier noe.

Truls flytter til nytt sted for å gå på skole. Der får han en lærer som hver dag hermer etter dialekten hans og ler av han. Men ingen sier noe.

Vi forteller våre barn at dersom de ikke sier noe, om de ikke griper inn, da er de like skyldige som mobberne. Vi har alle en plikt til å se, til å hjelpe når vi kan. I tilfellene over er det kanskje frykten for represalier som er grunnen til at ingen gjør noe. Sladrehank skal selv ha bank…

De sier at barn lærer av sine foreldre. Jeg liker å tro at oppdrar dem til å vite forskjell på rett og galt, å stille opp for kompisene sine og si fra til en voksen om noe ikke er greit. Men hva med nettlivet vårt? Gjør vi som vi selv sier der? Det er ikke tvil om at det digitale livet spiller stadig større rolle.

tagHva gjør vi når vi ser noe som ikke er greit på sosiale medier? Nå tenker jeg ikke i første omgang på det som går direkte til eller på en person vi kjenner, men mer på ukjente. Er det uskyldig moro dersom vi ikke kjenner de som bli uthengt? Tipper de fleste av oss har sett poster av typen «Jeg leter etter kjæresten min, vær så snill å tagge han!» sammen med et bilde av en person med et spesielt utseende? Hva gjør du? Tagger noen? Blir opprørt, men holder det for deg selv? Rapporterer du det til administrator? Overser det?

I eksempelet over føler jeg meg ganske uskyldig. Jeg kan jo ikke noe for at noen jeg kjenner har kommentert, og dermed fått opp dette i feeden min. Men jeg sier ikke noe.

Verre er det da med sider jeg selv har oppsøkt.  Man får et tips om en morsom side og går inn. Uskyldig underholdning?  (For ordens skyld; jeg mener ikke å henge ut noen, dette er bare eksempler!) Ta Oslo_fashion på instagram som eksempel. Er det greit å peke på andres «uheldige klesvalg»? Er det ikke nok usikkerhet rundt kropp uten at vi gjør det? Sjansen for at man skulle seg seg selv eller i alle fall at andre skulle kjenne deg igjen er kanskje liten, men er det greit? Jeg slutter å følge, men jeg sier ingenting.

carryon_edited

Det finnes egne hashtagger for å henge ut andre. #carryonshame foreksempel. Jeg irriterer meg selv over folk som ikke gidder sjekke inn bagasje og gjør at vi andre må sitte trangt, men fra å irritere seg stille til å publisere bilder er det et lite stykke. Mer eller mindre anonymt er det, og igjen, sjansen for at du får se bildet av deg selv er kanskje liten – men hva oppnår man da med å henge ut andre om de aldri ser det selv? Det er ingen læringseffekt i det…

I det siste har jeg fått en guilty pleasure: bloggomtoppbloggere.com. Denne dukker opp i facebookfeeden min fordi de alltid legger innlegg inn i grupper jeg følger, og hver gang blir jeg fristet til å gå inn.  Men hver gang jeg gjør det, så oppmuntrer jeg jo til å fortsette. Dette er rett og slett en sladderside om toppbloggere. Kilden er bloggerne selv, så påstandene er dokumentert, men det er noe med måten det fremstilles (forøvrig er jeg litt skeptisk til bruken av «faksimile»). Den er godt skrevet, og noen ganger er det fornøyelig. Andre ganger virker målet å være å henge ut noen. Men jeg sier ikke noe.

Og så lenge jeg stilltiende godtar at det foregår – eller oppsøker det, er jeg ikke da like ille som de som faktisk gjør det?

Mobbeprogrammer i skolen er vel og bra, men de har ofte liten effekt. De eneste som kan stoppe mobbingen er oppdragerne. Foreldre. Lærere. De må gjøre sitt beste for å få trygge, selvsikre barn, de må lære barna hva som er greit og ikke greit, lære dem å oppføre seg ordentlig mot hverandre.
Tanja Wibe-Lund

Abelone