ut på tur

Farlig inspirasjon

Jeg har mange venninner som har begynt å trene en del – og de deler mye av det på Facebook. I en ikke så veldig fjern fortid var jeg også ganske aktiv selv, men jeg legger selvsagt all skyld på de sporty statusene til mine venner. De praktisk talt dyttet meg over dørstokken hylende og sparkende. Jeg kjøpte nye tursko i helga (her skylder jeg på dårlig påvirkning fra Instagram!), og jeg må jo gå dem inn før jeg legger ut på langtur i sommer. I alle fall, Turboprinsen var på besøk hos en kompis, og jeg hadde avtalt at jeg skulle plukke opp han opp. Fant ut at jeg kunne bruke det som unnskyldning for å gå en tur i skogen rett bak huset her. Så kanskje jeg ville føle meg like sporty som mine venner?

Det begynte godt, men jeg fulgte ikke mitt eget råd om å alltid ha med kart. Jeg skulle jo bare i skogen rett bak her, det er ikke mulig å gå seg bort der liksom. Men det ble etterhvert klart at det måtte jeg ha gjort. Avtalt tid nærmet seg, og jeg hadde ingen anelse om hvor jeg befant meg. På et tidspunkt gikk jeg forbi en gapahuk som liknet mistenkelig på gapahuken til barnehagen, men den ligger i en helt annen retning enn jeg gikk… I alle fall en annen retning enn jeg hadde tenkt å gå. Tror jeg lar snapstoryen snakke for seg selv.


Abelone

P.S. Gå ikke glipp av neste tur med forviklinger! Følg meg på facebook og snapchat.

 

 

hits

Advertisements

Blir du sur på tur? 

Jeg var en gang på foredrag med Jon Gangdal hvor han fortalte om sine forsøk på å bestige Mt Everest. Han fortalte at de før en av ekspedisjonene sa noe slikt som: «Istedenfor å tenke «hvor mye kan vi få med oss» stilte vi spørsmålet «hvor lite kan vi klare oss med?»». Det er noe som er verdt å ta med seg når man skal på overnattingstur i skogen også, tung sekk kan nemlig bli en ganske stor festbrems. Det er i grunnen flere ting som kan være med på å lage dårlig stemning når man er på tur (til tross for at jeg sier vi må komme oss ut på tur når det er dårlig stemning i heimen). Heldigvis er det en del ting vi kan pakke med oss som kan sørge for at teltturen blir en suksess. Dette er det du egentlig trenger på tur:

tur

 

  • Det er få ting som lager surere stemning enn å være våt og kald. Derfor bør du alltid ha regntøy og ullundertøy i sekken – og gjerne en buff også. Det veier nesten igjenting og holder deg varm og tørr. Et tips: Ha ett sett klær til å gå i (les: svette i) og ett til når du har kommet fram. Det føles fryktelig kaldt å skifte, men er verdt det!
  • Sult kan også lage dårlig stemning, i alle fall blir det det hjemme hos oss. Vi voksne har ofte sett oss ut et sted på kartet som ville vært perfekt til en rast, men skal vi ha en vellykket tur er det lurt å stoppe opp litt før signalene blir for tydelige. Et varmt måltid eller en kopp kakao gjør underverker – selv når du har våt, kald og har gått deg bort. Derfor bør du ha med et lite gassapparat og en kjele (evnt stormkjøkken). Og fyrstikker selvsagt! Det er fint med matpakke, men et varmt måltid i løpet av dagen må til.
  • Også er det jo greit å ha noe å spise og drikke med. De fleste familier har et eller annet av plastkopper og -fat, og bestikket fra kjøkkenskuffen er like godt på tur som ellers (men min mor ble litt lei av at det etterhvert ble umulig å dekke et bord med likt bestikk til alle. Eller som hun sa det «elgen kan dekke bord til tolv med alt bestikket vårt som ligger igjen i skogen»). Ellers holder engangfat og kopper til en enkel tur. (Jeg har vist fullt sett med servise på bildet, men du klarer deg sannsynligvis med mindre enn det – pakk etter det du har med av mat).
  • Kart og kompass bør være en selvfølge. Selv om du skal følge merkede stier hender det at man forviller seg bort fra stien (eller er det bare jeg som klarer sånt?). Da er greit å kunne finne den igjen. Du skal ikke langt inn i marka før du mister mobildekningen, og da hjelper det ikke med all verdens apper. Selv om det kan være spennende å gå seg bort, så kan kanskje vi voksne bli litt stresset av det?
  • Når du har kommet til leiren ønsker du deg komfort. Liggeunderlag brukes både når du skal sove og underveis for å sitte på. Sovepose må man ha når man skal overnatte ute. Selv de billige holder for sommerturer, men vekt og volum kan selvsagt ha innvirkning når man skal ha med hele familien på overnattingstur. Vi voksne har ikke lyst til å være helt nedlastet heller.(Også må du ha telt hvis du skal på telttur da. Mannen klager fremdeles over teltet jeg hadde med til Island i 2000 hvor man måtte velge om hodet eller beina skulle stikke ut. Ble en god historie da)
  • Spikkekniv må alltid være i sekken. Ungene elsker å spikke, og det er kjekt å ha for å åpne pølsepakken (eller hva det nå er vi skal spise). På telttur skal den dessuten ligge tilgjengelig for å kunne skjære seg ut i tilfelle brann. Det hender at noen får den «geniale» ideen om å varme opp teltet med engangsgriller og primus. Jeg skjønner at det kan være fristende, særlig når det regner, men de har ikke noe inni et telt å gjøre. Virkelig IKKE noe i et telt å gjøre. Da tenker jeg både på brann og kullos. Bare hold det utenfor.
  • Det er faktisk to ting på bildet som ikke er må-ha, men kjekt å ha: Dopapir og lommelykt. Selv kan jeg ikke tenke meg å dra på tur uten, men du kan helt sikkert klare deg uten.
  • Jeg var nylig med som hjelpemannskap på en speidertur, og så hvor viktig en god sekk er. Et særlig problem for ungene er at hoftebeltet ikke ble stramt nok. Da ender all vekta på skuldrene, og selv om man ikke skal gå langt, blir det slitsomt. Jeg vil ikke anbefale å løpe og kjøpe, mange har skolesekk som er god nok, og ellers er det greit å spørre på facebook om noen venner har til utlån.Veldig tungt trenger kanskje ikke ungene å bære uansett, men det bruker å være litt stas å ha hjulpet til. Begynn med sjokoladen og kosedyrene. Minner meg om kanskje den viktigste ting å ta med: nok sjokolade!
  • Pakk alt i plastposer i sekken slik at det holder seg tørt om det skulle komme en skur og holder seg samlet. Du har ikke lyst til å tømme sekken på jakt etter et ekstra paret med sokker når det høljer (egentlig ikke ellers heller). Ta også gjerne med brødposer; skulle du få våte sko er det greit å ta plastposer utenpå sokkene. Det er litt glatt, men du holder deg i alle fall tørr (om enn litt svett) på beina.Et annet tips er litt avispapir, krøll sammen og stapp i våte sko om natta, da tørker de bedre.

Vi har planer om hytte-til-hytte-tur i sommer. Om jeg klarer å følge mine egne råd for pakking, det gjenstår å se. Det har lett for å bli med ganske mye! Men det er jo egentlig ikke så mye man trenger på tur.

Har du andre gode turtips?

Abelone

 

På jakt etter gull i grønne skoger

Husker du at jeg nevnte i en bisetning en gang at jeg forbannet gps’n og egentlig hadde gitt opp da turboprinsen og jeg fant vår første geocatch? Egentlig var dette den andre cachen familien har funnet. Den første fant lillebror litt tilfeldig inni en sprekk i berget.Jeg hadde forsøkt å lete etter et par cacher tidligere, jeg måtte jo teste det ut, men når avstanden i følge telefonen økte selv om jeg sto rolig, ble jeg bare irritert. Det var ikke en gang mulig å vite om jeg gikk i riktige retning! Konklusjonen den gang ble at mobil nok er alt for unøyaktig, og jeg gav egentlig opp hele denne geocachinggreia.

Muligens ikke nåla i høystakken, men det er ikke bare-bare å finne en sånn boks når du er i et område med radius på 3 meter heller! Og dette er ikke av de minste…

Men jeg liker ikke å gi opp, så etter en stund kjøpte jeg en turgps. Lastet ned noen cacher til den også, men det ble aldri til at vi gikk ut og fant dem. Så det var først på den hytte-til-hytte-turen at vi forsøkte med den. Og det gikk jo som sagt ikke spesielt bra. Trodde den skulle fortelle meg nøyaktig hvor cachekurs var, men GPS’n holdt på å tegne hvor vi hadde gått istedenfor å fortelle oss hvor vi var nå. Og det er jo strengt tatt det som er interessant. Hvor vi er akkurat nå altså. Så da jeg oppdaget at en lokal dnt-gruppe skulle arrangere kurs var jeg ikke sen med å melde oss på. (I bilen faktisk – men ikke fortell ungene at jeg har internett i bilen. Og nei, jeg var selvsagt ikke sjåfør mens jeg meldte på). Nå kunne jeg endelig få lære dette! Av eksperter! Selv om «lytt til erfarne fjellfolk» ikke lenger finnes i fjellvettreglene, så kan det være lurt å ta med det man kan av tips og triks likevel.

 

Jeg skal ikke si så mye om kurset, utover at to timer med teori ble i overkant for gutta, de ville ut og lete etter skatter. Og på slutten av de to timene lurte også jeg på om dette var noe for meg. Når kurslederne begynner å snakke om nanocacher (bitte, bitte, bittesmå)  i toppen av et grantre midt inni granskogen og sånt. Jauda. Men de skal ha for innlevelse, det er tydelig at de synes at dette er skikkelig gøy. Den praktiske delen av kurset var derimot morsomt for guttene (og jeg slet med å holde følge). Stor stas å få være kartleser (og er det ikke raskere å gå på kompasskurs framfor å følge stien når den går rundt?) Mora var ikke fullt så happy med stedets dyreliv; mygg og orm, men barnas glede når siste cache vi fant var en byttecache… Det gjorde nok sitt til at det guttene oppfattet det som en vellykket tur.

 

 Ting jeg har lært i dag:

  1. Ha alltid med noe å skrive med. Gjerne noe som skriver på vått underlag. (Hvilket i klartekst trolig betyr spacepen)
  2. Lommelykt, pinsett og magnetstang (Jeg aner ikke hva det siste der er eller hvorfor, det var kurslederne som sa det) bør også være med i standardutrustningen.
  3. Du kan få bruk for stige. Igjen, en kursleders utsagn. Selv har jeg planer om å holde meg til cacher på bakkenivå.
  4. Hold deg unna de minste cachene i starten (dessuten er det trolig bare loggbøker i dem, skal vi få ungene hekta må vi finne de med bytteting). 
  5. Du trenger hintene. Får å få med hint til turgps trenger man å oppgradere til premium (men mindre du vil ha de med på papir da), men på telefonen ligger de helt åpent i informasjonen. Det er jo litt merkelig. (NB! Det er ganske stor forskjell i pris i app og på nettsiden)
  6. Etiketten (eller heter det da cachicette?) sier at du alltid må takke for cachen når du logger den. Om ikke annet «TFTC» som betyr «Thanks for the cache». Denne forventningen står det ikke noe om på den offisielle geocachesiden.
  7. En annen ting som ikke står på geocatching.com sine sider er at du må signere loggboka med kallenavnet ditt. Og at en cacheeier kanskje ikke godkjenner besøket ditt dersom det ikke er riktig. Det er derfor superviktig at loggboka alltid signeres – og at punkt 1 overholdes. Heller ikke bilde til cacheeier vil godkjennes.
  8. I den offisielle geocachingappen får man kun tilgang til cacher med terreng og vanskelighetsgrad 1,5 (eller lavere). Men om du velger en annen som f.eks. cachebird kan du likevel få tilgang til premiumcacher. Vi trodde et øyeblikk at det var en android/ios-issue, men det er nok appen. På android er visst c:geo det beste som finnes. Cacher du med mobil bør du dessuten ha med powerbank. 
  9. Når du er tre meter unna skal du legge bort mobil og GPS (iPhone varsler ved 10 meter) og begynner å lete. 
  10. Det er en hårfin balanse mellom cacher og søppel.

Ble jeg bitt av basillen? Nja, tja. Jeg tror jeg sier som mannen min «både turorientering, stolpejakt og geocaching… det blir ganske travelt».

Abelone

P.S. er det bare jeg som synes at geocachinglogoen er mistenkelig lik microsoftlogoen?

 

Fra hytte til hytte i Oslomarka

Ulempen med markahyttene er at det fem dagers avbestillingsfrist. Fordelen er at du dermed likevel kommer deg ut. Selv om formen ikke er på topp og værmeldingen sier det kan bli kaldt og vått.

Du husker kanskje at jeg i januar fortalte at jeg hadde satt familien et hårete mål om overnattingstur hver måned?  Og etterpå kom det ikke noen oppfølging… Så tre måneder etter tenkte du kanskje at det var et typisk nyttårsforsett? Vi har vært på tur, jeg har bare ikke fått skrevet om det. De fleste tekstene jeg skriver kommer ordene av seg selv, men disse turbeskrivelsene blir fort «så gjorde vi det, så gjorde vi det og alle var enige om at det hadde vært en fin tur». Det blir verken spennende eller morsomt å lese. Så jeg leter og leter etter den riktige innfallsvinkelen. Med eller uten den riktige vinkelen: jeg har lyst til å skryte litt over helgens opplevelse og sier som Stormberg «små turer er også store!»

Denne måneden satt jeg et ekstra hårete mål: hytte-til-hytte-tur. Hadde jeg vært smart hadde jeg selvsagt lagt det til 1.mai helga og dermed kunne krysset av to hytter og to måneder på en helg, men så lur er jeg selvsagt/dessverre ikke. Jeg har sett mye på kartet for å se om det i det hele tatt er mulig å gjennomføre hytte til hytte for en familie på en helg. Det er det, har funnet i alle fall et par alternativer.

En annen ulempe med markahyttene er at dersom du skal bruke kollektivt med barn for å dra på tur, så «bruker du opp» mulig gangavstand på å komme seg til utgangspunktet for turen. Det er sjelden at bussen kommer nærmere enn bil liksom. Og siden jeg ikke ville gå i ring, så måtte vi sette ut en bil i andre enden også. Muligens ikke den beste ideen i fredagsrush… Tro om det er mulig å finne seg en privatsjåfør? Det hadde nok vært lurere!

Vi skulle uansett ikke gå så langt den første dagen, bare 3,5 km. Det er jo bare så langt som ned til skolen omtrent. Jeg bør vel innrømme at jeg ikke har forsøkt å gå med barna det stykket. Men hvis vi beregner dobbel så lang tid som jeg bruker selv… ca en time altså. «Ja, men det går jo greit» tenkte jeg. Muligens hadde det tidsestimatet holdt dersom vi hadde valgt veien istedenfor stien, men det er kjedelig med vei. Og for alle del, to timer er ikke ille det! Det regnet, men humøret var på topp. Vi hadde fått oss en tursang; «langt å gå». Riktignok kunne vi bare refrenget og de tre første linje, men det var fengende. Hele helga gikk vi og sang på den. Barna syntes dessuten at naturen var nydelig, spesielt med en kjeks i ene hånda og en karamell i den andre.

Ankomst Øvresaga hytte klokka 20, vi rakk det mens det var lyst! Middag: gamle svarte og stekte epler til dessert. Glør er trolig bedre enn gryte, men jeg hadde ikke tid til å vente på glør i ovnen. Barna er noen morgenfugler, og vi holder stort sett ganske strengt på leggetiden. Sen kveld betyr enda tidligere morgen. Merkelig nok. Men sengene på Øvresaga er angivelig så gode at det gikk an å sove lenger der enn hjemme. Muligens gjør kanskje mangelen på fristelser som TV, iPad og Xbox at det er lettere å drøye den litt lenger på morgenen? I alle fall ble vi i senga til nærmere ni. Kan ikke huske sist det skjedde. Må ha vært mens de var babyer. 

Øvresaga er egentlig verdt et eget innlegg. Kan det være den fineste hytta i marka? To soverom, egen stue/kjøkken. En ovn som varmer nesten litt for godt. Ryddig og velutstyrt. Romslig nok til å få tørket klær. Kanoer til utlån. Og skulle TV-abstinensen bli for stor kan du alltids stille deg på trappa med kikkert å se på naboens TV. Da vi forlot hytta dagen etter var det i strålende solskinn og til fuglekvitter. Her burde jeg selvsagt ha hatt et flott bilde å vise fram… Veldig mange steder i marka er man utenfor dekning (og lademulighet), jeg har derfor gjort det til en vane å skru på flymodus. Ute av syne, ute av sinn. #offlineclock liksom, prøv #offlineweekend! Uten en skjerm mellom meg og ungene, selv om den bare filmer dem, er det duket for felles opplevelser og gode samtaler. Det slår Snapchat any day. 

Mor og mor, hvor skjønne små blåveis vokser her
Er de ikke vakre der de står?
Midt i alt det grønne, den blåe fargen er
Moren smiler, for hun skjønner det er tegn på vår
(fritt etter hukommelsen, egentlig skrevet av Herman Hermani/Reidar Andresen?)

Skal jeg nevne noen høydepunkter fra turen til Røyrivannskoia må det være mengdene med blåveis, at storebror og jeg fant vår første geocache (etter å ha forbannet den idiotiske GPS’n og egentlig gitt opp – kanskje på tide å lese bruksanvisningen?), bollepause med utsikt i strålende solskinn og samarbeidet mellom guttene om pinnebæring. Og at vi kom til hytta før regnet. 9 km tar sin tid, og når man går det med sekk på ryggen hele dagen føles det like slitsomt som en enda lenger fjelltur. Eller kanskje er det bare jeg som har blitt i dårlig form? Muligens var det jeg som sinket følget mer enn guttene… Særlig da jeg sklei av brua og landet midt i gjørma (mest såret stolthet akkurat da, men på natta våknet jeg av at jeg snudde foten ned mot madrassen og traff blåmerket. Men jeg overlever begge deler!)

Middag: pitapizza i panne akkompagnert med gitar og røykvarsler. Ikke slik å forstå at jeg svei dem! Røykvarsler i samme rom som kokeplate og uten avtrekk… Vi utløste den også da vi laget frokost. Da rakk jeg å si «det begynner å bli litt røykfylt her, vi bør sikkert åpne vinduet» før den begynte å hyle. Det merkelige er at vi har faktisk vært på denne hytta før, kan ikke huske at vi hadde det problemet da. Hadde planer om ananas med smørbukk til dessert, men vi kastet oss heller over lørdagsgodtet og spillpakken vår. Og plutselig var det leggetid, og far i huset sovnet mens vi andre var ute for å pusse tenner i regnværet.

Jeg husket å ta bilde av Røyrivannkoia!

Røyrivannskoia var faktisk den første markahytta jeg overnattet på. Nå er vi tilbake, to år senere. Sist var det sykkeltur med en overnatting. Her kan du trygt lese mellom linjene at hytta er lett tilgjengelig, for det er akkurat det jeg forsøker å si. Min forventning til markahyttene er egentlig basert på denne. Skjønt når sant skal sies, jeg kan ikke huske at den var så shabby sist? Fant ikke brødkniv, en  ødelagt kommode og ikke en ren gulvklut i sikte. Den har angivelig seks sengeplasser, men det er for gode venner. Det er nemlig to familiekøyer… Finnes også noen madrasser da, så om man ikke er så gode venner går det likevel. Denne gangen hadde vi imidlertid hytta helt for oss selv, det gir litt større frihet.

Søndag morgen våknet vi til lillebrors begeistrede «det snør!» Store kjerringer falt utenfor vinduet. Jeg snudde meg rundt og sov videre! Taktikken virket, for da vi sto opp hadde det gått over til regn som senere bare ble overskyet.

En ulempe med markahyttene er også at du må vaske deg ut. Gjerne etterlate hytta hakket bedre enn da man kom. Det kan være en utfordring med tilgjengelig materiell. Putter du inn et par overraskende oppfinnsomme unger i miksen kan du få en ekstra utfordring. Det er klart at mine barn også tester grenser, men de bruker vanligvis å følge reglene. Jeg sendte dem ut med en regel; ikke lov å falle i vannet. Så gikk de for å mate endene med brødrestene våre da. Jeg hadde tydeligvis ikke spesifisert at det heller ikke var lov til å bruke tømmerstokker for å komme seg ut på (den ekstremt tynne) isen. Holder den både brød og ender, så holder den vel et par barn også? De hadde vel skjønt relativt fort at dette ikke var en god ide. Og godt inspirert av Jack frost reddet storebror den lille som ikke turte røre seg. Heldigvis var det på grunna og de kunne krabbe i land. Da jeg spurte om hvorfor de gikk ut var svaret «du sa jo at dersom vi klarte å fange en and kunne vi ta den med hjem og ha den som kjæledyr!» Ja… Det er ikke alt man kan spøke med altså! Like før hadde jeg oppsummert at vi hadde en del klær vi ikke hadde brukt, plutselig fikk vi bruk for dem likevel, og de 40+ kiloene vi hadde med virket veldig fornuftig. At jeg måtte tømme sekken etter at jeg akkurat var ferdig med å pakke den var derimot ikke like morsomt. Men jeg tror de lærte noe viktig av å gå hjem med våte og kalde sko. Det gjorde nok også at vi gikk noe hardere enn vi ellers ville gjort, så de fem kilometerene på vei gikk unna på et par timer. Hadde ikke trodd vi skulle rekke kafeen på Losby, men det gjorde vi med glans. Og dermed hadde vi gått vår første hytte-til-hyttetur i østmarka, totalt 1,8 mil på tre dager. Det er jeg fornøyd med!

Helgens lærdom: den største hindringen for å dra på langtur ligger i hodet. Og det gamle speidertrikset med å ha med brødposer for å putte i støvlene om de blir våte hadde vært lurt å huske. 

Abelone

 

Fastelavn i skogen

De som har fulgt meg en stund vet sikkert at jeg har fabulert om fastelavensfeiring i skogen lenge. I fjor blåste det så mye at jeg ikke hadde mot til å tenne bål. I alle fall var det en god unnskyldning for å holde seg inne. Enda jeg trolig så lettere gal ut da jeg lette butikken rundt etter fjær på vei til hytta i fjor og innså på veien at det var fastelavn dagen etter. Men i år, da skulle det endelig bli. Værmeldingen var ikke veldig optimistisk i dag, så for å sikre at vi skulle komme oss ut på tur inviterte vi med noen venner. Funker alltid! 

Fastelavensris må til for å skape riktig stemning. Fargede fjær festes enkelt med ståltråd

Føret var ikke det beste i dag. Bare holke, og i grøftekanten hvor det enda er snø var det fullt av hundemøkk. Men vi klarte å unngå både lårhalsbrudd og møkka på vei opp til gapahuken og fikk raskt fyr på bålet og var klare for å lage fastelavnsboller. 

Hvis du nå håper på oppskrift må jeg innrømme at jeg slumpet og ikke aner hvor mye av hvert jeg hadde. Men den var enkel å lage: hvetemel, sukker, olje og bakepulver blandes sammen til en passende deig.  

 

Steg 1: stek pinnebrødbolle på spidd. Vi kunne med fordel ha brukt tykkere greiner og tynnere boller, da hadde det gått raskere.

  

Steg 2: Når bollen er ferdigstekt (altså forhåpentligvis ikke bare svidd på utsiden, men gjennomstekt) trekkes den av pinnen. Fyll hullet om mulig med syltetøy og krem.

  
 

og hvis det ikke er mulig, ta kremen på utsiden.

 

Nyt at du kom deg ut på tur selv om det er regn og guffent føre. Og send en snap eller to om det slik at andre blir misunnelig og imponert 😉

Det ble vått og kaldt i dag, så ungene fant ut at når de likevel var våte kunne de ake ned på isen. Vi voksne derimot var litt mer forsiktig. Lillebror var veldig misfornøyd med at vi ikke kunne skjære ned busken og ta med riset hjem. Jeg frykter at vi må lage et nytt fastelavnsris hjemme og at dette kommer til å vare helt til påske. Forhåpentligvis er tanken snart glemt. 

Når det er kaldt og vått ute, er kanskje noe av det beste å komme hjem igjen. Nå sløver vi bort resten av dagen med god samvittighet. Håret stinker bål, så strengt tatt burde jeg kommet meg i dusjen nå. Skal bare se litt flere bollebilder på Facebook først. Og sjekke litt Mail. Og kanskje lese litt i boka. Og når jeg tenker meg om, begynner det ikke snart noe spennende på TV? Og sånn går nå ettermiddagen og kvelden…

Har du feiret fastelavn i dag? 
Abelone

Dette innlegget er med i inspirasjonsmandag på klin-kokos. 

Abelone tester markahyttene

2015 var friluftslivets år. Denne kaotiske familien har aldri før vært så lite på tur som det året. Enda tur ut i skogen er selve oppskriften på en harmonisk familie. Guttene slutter å sloss og begynner heller å leke sammen, vi voksne legger bort alt stress, og vi er alle i nået. Så i år har jeg satt oss et hårete mål: hver måned skal vi komme oss ut på overnattingstur. Vi har tilgang til egen hytte, så en del måneder blir det den, men særlig på vinteren er den litt for langt unna for en helg. Da er markahyttene geniale! De er ikke lenger unna enn at det mulig å komme seg dit selv om det er «noe som skjer» på lørdag formiddag. Ja, ikke alle da, det finnes de som ligger et godt stykke inn i marka også. Men med tanke på at det er 25 ubetjente hytter, 1 betjent og et «anlegg» i omegn, så burde det være mulig å finne seg en passende hyttetur.

Lillebror har mast om at han vil på skitur siden snøen kom. Inntil nå har det bare blitt en liten kveldstur som ikke gikk helt etter planen, men nå skulle vi endelig få en skikkelig skitur. Med overnatting og greier. Siden planen begynte å ta form før kulda satte inn, fant jeg ut at hytta som selger seg med «når du vil ha tidlig vinter» måtte være den perfekte for en skitur. Det er så godt som snøgaranti vel? Dessuten skulle det være 2,5 km på merkede løyper dit. Siden vi ikke har gått særlig mye på ski i år var jeg usikker på rekkevidden vår, men såpass klarer vi vel helt sikkert?

For å gjøre en lang historie kort: ja, det klarte vi. De tre kilometerene fra parkeringsplassen ble ganske akkurat passe for lillebror og foreldre med tunge sekker. Turboprinsen gikk muligens omtrent dobbelt så langt der han halset foran som en hund og kom tilbake igjen.

 

IMG_4064

Snellingen i perfekt vintervær

Jeg ser jeg har glemt å fortelle hva som var målet for turen. Vi skulle til Snellingen, en liten hytte med 8 sengeplasser nord i Romeriksåsen.

Man må være ganske sosial for å bruke markahyttene, for de er såpass små at man ikke kan unngå å ha kontakt med de andre på hytta. Et lite håp har man vel alltid om at man skal få ha hytta alene, i alle fall har jeg det, men sjansen er stor for at det også er andre der. På de få hyttene jeg har vært på har det ikke vært noe problem, det er stort sett veldig omgjengelige folk som er der. Slik var det også nå, fullbooket hytte med koselige folk og godt samarbeid. Guttene syntes det var spesielt morsomt at det var en liten gutt der, og de ville gjerne underholde han. Gleden så ut til å være gjensidig 🙂

Det er sjelden jeg er sistemann som legger meg, men det skjedde denne gangen. Man blir tydeligvis trøtt av fysisk aktivitet og frisk luft, så før 22 var plutselig alle i seng. Eller kanskje det bare var at når først en går, så føler man ikke at man kan bli sittende oppe ved siden av senga deres. Det er to rom på Snellingen, men de fungerer begge som både sove- og oppholdsrom. Det er ikke så aller verst å la døgnrytmen følge lyset. Jeg må innrømme at jeg syntes det var deilig at det for en gangs skyld ikke var mine barn som våknet først. Sengene er gode, men er det klart at man sover litt mer urolig enn man gjør hjemme.

Turboprinsen har et stort ønske om å dra tilbake til Snellingen. Og det snart. Han har nemlig gjemt unna en stor istapp som han vil leke videre med. (Vel har jeg hatt mye rart i bagasjen, men ved istapper setter jeg grensen!) Selv hadde jeg sett for meg mer mot høsten, men vi får se. Nå har det blitt veldig midt her, så det spørs om det er noe særlig igjen av istappene heller.

Jeg glemte å sjekke løypeprofilen før jeg bestilte, men det var kanskje like greit, muligens hadde jeg mistet motet da. For det går oppover til Snellingen. Lillebror har bestilt en tur hvor det ikke går fullt så mye oppover neste gang. Men det er nå en gang sånn da, at man må gå opp for å kunne kjøre utfor etterpå.

 

Abelone