tankespinn

Kan en boikott redde regnskogen? 

«Hvert 5.sekund forsvinner et areal tilsvarende en fotballbane i regnskogen» fortalte turboprinsen meg forleden. Det er omtrent det samme som jeg lærte da jeg gikk på skolen (tror jeg). Men vi hørte aldri noe om at palmeolje var et problem på den tiden. Det var bare snakk om at bøndene svidde av skogen for å kunne dyrke ting, utarmet jorden i løpet av noen år og deretter dro videre til et nytt område. 

Snakker du med noen som er eldre enn meg vil du trolig få høre hva som truet regnskogen den gangen. Den forrige store, eller i alle fall den jeg husker best, var regnskogtømmer. Da vi skulle kjøpe parkett for mange år siden falt vi for en nydelig jotoba. Selgeren fortalte at dette kom fra en plantasje hvor de plantet nye trær for å hindre avskoging. I ettertid skjønte vi at det hjelper ikke med plantasjer når det tar noen hundre år for treet å vokse opp igjen. Jeg kunne selvsagt gjort som en del andre; rive opp parketten og legge noe mer miljøvennlig. Men er nå det egentlig miljøvennlig? Å kaste fullt brukbar regnskogparkett vil ikke få treet tilbake. Men det vil gi økt miljøbelastning ved produksjon og transport av ny parkett. 

Telefonen min mente at dette kanskje kunne være en regnskog. Det er det ikke, men hvem skal bestemme om det er greit å hogge den ned? Duen som bor her er trolig sterkt uenig.


I samme periode var det også veldig mye hagemøbler laget av regnskogtømmer. Det har en flott farge og er veldig holdbart. Jeg husker jeg tenkte at det må jo være bedre at de bruker tømmeret framfor å bare brenne det. Hvis bruken av skikkelig treverk gjør at vi ikke trenger å bytte hagemøbler så ofte… Det tar noen millioner år å bryte ned en plaststol, men den går i stykker raskere. Er ikke kvalitet bedre for miljøet på lang sikt? OK, du kan lage mye mye bra med furu også, for all del, men saktevoksende trær vil nødvendigvis være sterkere. 
Nå er det palmeolje som er verstingen, Freias påskeegg har blitt selve symbolet. Og nå har Freia visstnok laget «snøballer» med store mengder palmeolje. Jeg har ikke smakt dem, vi skal jo tross alt boikotte produkter med palmeolje. Men jeg tenker på arbeiderne. Hva skjer med dem når vi boikotter produkter? Altså, da tenker jeg ikke på Freias ansatte, vi har tross alt et visst sikkerhetsnett i Norge. Jeg tenker på arbeiderne i regnskogen. Hva skjer med dem når markedet forsvinner? Det naturlige svaret i nedgangstider er å orientere seg mot nye markeder. Hva kan vi produsere som verden vil ha? Det er ikke produktet som er problemet, det er stedet det dyrkes på. Men er vi flinke nok til å gi et alternativ? Hva skal de tjene penger på hvis vi setter begrensninger på hvilke naturressurser de kan utnytte? Hva hadde skjedd i Norge om andre land kom og sa «Beklager, olje er skikkkelig forurensende, dere kan ikke fortsette å utvinne det!» Det var kanskje et dårlig eksempel, oljekrisa har vel kanskje allerede vist oss konturene av hva som ville skjedd. Men det er liksom det som er litt urettferdig. Vi utnytter våre egne ressurser, men ønsker at andre ikke skal gjøre det. Tilbyr vi et alternativ til hvordan regnskoglandene skal tjene penger? 

Vi skal stadig tjene mer, mer, mer. Men er det mulig ut fra er miljøperspektiv?

Jeg leste for en stund siden at produksjon av biodrivstoff tok plassen til matproduksjon. Det var nemlig mer lønnsomt enn produksjon av mat. Jeg tenker at er det ikke naturlig at arbeiderne i utviklingslandene ønsker å oppnå samme levestandard som vi har. Den eneste måten å få økonomiske vekst på et å tilby noe vi vil betale for. Det vil som regel være varer. De varene må produseres et sted. Vil det hjelpe om vi hjelper regnskoglandene med å få til et bedre landbruk som gjør at de ikke trenger lage nye områder, men bare benytter de områdene som allerede finnes? Eller er der slik at de uansett vil utnytte nye områder? I verste fall til illegal virksomhet hvis vi boikotter lenge nok? Jeg tror nok jeg foretrekker palmeolje framfor narkotika. 
https://kaostroll.files.wordpress.com/2012/09/abelone-2012.jpg?w=620

Rydd plass ved bordet

Et problem med blogging er at jeg ikke vet hvem som leser det jeg skriver. Dette er et slikt innlegg som jeg synes det er vanskelig å trykke publiser på. Litt fordi det går på hva jeg tenker og føler, men mest fordi jeg kan såre noen jeg kjenner som ikke en gang vet at de har gjort noe «galt». Jeg er ikke så flink til å be om hjelp, så hvordan kan de vite at at jeg ønsker det? Jeg vil understreke at det ikke er noen spesielle personer eller hendelser som har inspirert dette innlegget, bare et øyeblikks overveldende følelse av slitenhet. 

De siste årene har vi hatt halloweenfest hjemme hos oss. Jeg liker å arrangere ting, men innimellom tar det mer energi enn det gir. Da biter jeg tennene sammen og minner meg selv på at jeg gjør det for ungene. I mitt stille sinn tenker jeg at jeg skulle ønske at noen andre for en gang skyld inviterte. Til Halloween, til baking, til hva som helst. Men jeg sier det ikke høyt…  

Muligens hadde jeg ikke reflektert over det hvis ikke media hadde hatt så mye fokus på at enkelte blir stående utenfor. Men da la jeg merke til selskapene som foregikk i andre vennekretser rundt oss. Å arrangere selskap ble min måte å sikre at barna mine fikk komme i selskap – og gav meg muligheten til å inkludere flere. Og nå, etter å ha gjort det noen år, laget en tradisjon, så kjenner jeg litt på at jeg har trengt meg selv opp i et hjørne. Tradisjonen må fortsette. I år skal jeg bort rett før Halloween, jeg lekte med tanken på hva som ville skje om vi ikke arrangerer fest. Ville vi få en invitasjon? Ideen ble ikke godt mottatt da jeg luftet den for guttene. De har allerede gledet seg lenge til Halloween, og de ble svært opprørt ved tanken på å ikke ha selskap. Så jeg ga etter. Joda, det blir selskap i det kaotiske hjem i år også. 

Men så kommer spørsmålet; hvem skal inviteres? Jeg ønsker ikke holde noen utenfor. Så jeg lager nok ofte plass til flere ved bordet enn det jeg egentlig orker. Siden det jeg gjør det for ungene ønsker jeg at de skal få bestemme hvem de skal invitere. Men etter etterhvert som barna blir eldre har jeg fått et problem; de kommer alene. «Ta gjerne med en voksen» skriver jeg innimellom når det jeg egentlig ønsker er hjelp, men holder gjestelista kort nok til at vi kan håndtere det alene inntil jeg vet at det kommer noen voksne. Stadig oftere kommer barna alene. (OK, det er muligens en liten overdrivelse her. Noen år har nemlig jeg også fått velge noen å invitere som jeg tror vil sette pris på det, og mine inviterte har alltid med seg voksen. Jeg liker å se på det som en vinn-vinn-situasjon.) Men hvis bare barna skulle velge hvem som skulle bli invitert, og jeg ikke har alliert meg med noen for å arrangere selskap kunne jeg fort fått et problem. Jeg er f.eks. nøye på at de skal ha med en voksen til å gå i fall de møter noe som er ekstra skummelt eller ufine mennesker. Og vi er begrenset antall voksne i husstanden, det er kanskje det som begrenser gjestelista mest. 

Men hvert år kommer det: «Rydd plass til noen ekstra ved bordet». Og selv om jeg forsøker å inkludere tar jeg det personlig. Men det er ikke bordet som er begrensningen! Jeg skulle gjerne invitert fler. Men jeg orker ikke. Jeg kan ikke ha flere på besøk enn vi klarer å ha kontroll over. Og la oss være ærlige: sukkerhøye unger med store forventninger kan være vanskelig å holde kontroll over. Ett hvert barneselskap er slitsomt (eller er det bare jeg som synker ned i sofaen etterpå?). Selv for meg som er såpass easy going; jeg er ikke så nøye på om det er støv i krokene eller rot på kjøkkenbenken. Heldigvis har selskapene foreløpig vært verdt det. Både mine barn og de som har vært på besøk stråler. Gleden smitter, og det gir lyst til å gjøre det igjen. Men jeg skulle ønske at flere voksne takket ja til invitasjonen også… 
https://kaostroll.files.wordpress.com/2012/09/abelone-2012.jpg?w=620

Stemmene i hodet

Dette innlegget har surret rundt i hodet mitt lenge, men jeg har slitt med å finne ordene. For det kan så lett oppfattes at jeg stiller spørsmålstegn ved andre menneskers opplevelser. Og det er jo ikke egentlig det jeg ønsker. «Jeg kan virkelig bekrefte at store og overvektige personer ofte blir utsatt for hets gjennom bemerkninger og blikk» sier lederen for Landsforeningen for overvektig. Og jeg tror på det. Jeg har bare aldri møtt det selv. Samtidig vet jeg for min egen del hvem som er den største kritikeren; meg selv. Og jeg undrer meg om vi kanskje legger for mye i vår egen tolkning av hva andre mener? At vi lar stemmene overdøve det egentlige budskapet. 

Jeg hører om det, men har aldri møtt dem selv, voksne mennesker som ansikt til ansikt henger ut andre, sier stygge ting. Hvem er disse menneskene? De som går bort til fremmede for å fortelle dem hva de synes om dem. De som mener så mye om andre og føler de har rett til å uttrykke det for enhver pris. Som blir kvalme av å se noen. 

BMI og kleskjedene forteller meg at jeg er tjukk (eller «big is beautiful» som enkelt kaller det), og jeg har begynt å omtale meg selv som stor. Jeg har slitt med å finne klær i stor nok størrelse. Burde jeg ikke ha møtt disse menneskene? Eller er jeg så inne i min egen verden at jeg bare ikke oppfatter det? 

Stemmene i hodet derimot hører jeg klart og tydelig. De som sier jeg ikke er god nok, ikke flink nok, ikke tynn nok. Jeg forsøker å ignorere dem. 

Av og til sier stemmene » se på blikket til hun jenta der! Hun mener nok du ikke burde spise den isen, du som er så feit.» En periode da jeg var yngre fikk jeg det for meg at det var viktig å handle slik at det så ut som om det var for (minst) to. For hva kom vel ikke ekspeditøren til å tenke om jeg kjøpte inn masse for å kose meg helt alene? Han kom sikkert til å tenke at det ikke var rart jeg var så feit når jeg spiste alt det der! 

Jeg speiler meg i andres øyne, men jeg vet jo ikke om det er riktig det stemmene forteller meg at andre tenker om meg. I den grad de tenker noe som helst om meg… Vi ser og registrerer alt rundt oss, men tenker vi mye over hva andre gjør Og hvordan de ser ut? Føler noe avsky for det? Jeg liker å tro at fremmede folk har nok med sitt eget og ikke ofrer mye tid på hvordan jeg ser ut eller hva jeg gjør.

Samtidig vet jeg jo at jeg sammenlikner meg med andre. At jeg ser og vurderer. Når noen har satt sammen et antrekk av en kombinasjon jeg alltid har tenkt at ikke kunne fungere og det likevel gjør det. Er ikke sikker på skoene, men resten ser bra ut. Lurer på hvordan det ville sett ut på meg. Lurer på hvor hun har kjøpt det beltet. «Hei, du kan ikke spørre henne om det» roper stemmene i hodet «hun er en helt annen størrelse enn deg! Hun kommer til å tenke at…» Andre ganger er det mer negativt også. Som den sommeren det var populært med sykkelbukse under shortsen. «De har rett» tenkte jeg da jeg så ei større jente bruke det. «Det understreker bare det man vil skjule». Jeg har ikke brukt sykkelbukse under shortsen etterpå. Ja vel, så disser lårene når jeg går. Men gjør det ikke det på alle mennesker? Eller da en daværende kollega dukket opp med en likedan genser som jeg hadde hjemme i skapet. «Hmmmm… er det sånn den sitter på meg også? Men den er jo… formløs. Som om hun forsøker å skjule kroppen sin». Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke lenger skulle bry meg om hva andre syntes om kroppen min, at jeg skulle kle på meg det jeg hadde lyst til. Jeg trenger ikke skjule den, det virker bare mot sin hensikt. Likevel er det nok en del som vil påstå at jeg gjør akkurat det, for jeg elsker jo mine romslige jeans og collegegensere. Eller er det virkelig noen som ville bruke en kalori på å tenke det? 

Nei, jeg har ikke møtt dem ute på åpen gate, disse menneskene som føler de må fortelle hvordan de oppfatter andre. De verste fordommene jeg har møtt har vært fra helsepersonell. Jordmora som insisterte på en sukkerbelastningstest og som var overrasket da den kom tilbake negativ. Legen som mente at fotvondt som senere viste seg å være plantar facit nok skyltes at jeg var overvektig. (Ortopeden min sier de ikke vet sikkert hva grunnen er, overvekt kan være en medvirkende årsak, men stadig flere unge og normalvektige får det også).

Nei, jeg har ikke møtt disse fordommene ute på gata. Er jeg for tykkhudet? Oppfattes jeg som om jeg er på det andre laget? Jeg har snakket med noen om det, hvem disse menneskene er. Alle som er eller kjenner noen som er «betydelig større enn meg» sier at disse stadig opplever det. Hvem er disse menneskene som sier stygge ting til fremmende? Da tenker jeg ikke på barn som impulsivt og fascinert peker på det de ser, men voksne mennesker som bevisst går bort til noen slenger ut av seg noe for å såre dem. Eller voksne som sitter og hvisker høylytt om noen de ser. Hvor er de? Jeg tror deg, men hvem er de? Alle vet jo at kritikk ikke vil hjelpe, tvert imot, det gjør vondt verre. 

Jeg sa at jeg ikke brydde meg om hva andre tenkte om det jeg har på meg. Det satt likevel langt inne for meg å begynne å bruke treningstights. For hva kom vel ikke folk til å si? «De» har ikke sagt en dritt. Eller det er ikke sant. «Så sporty du er» sier folk, «så flink du er som trener». «Så bra at du stiller opp som trener for barna våre på allidretten». 

Og det er det jeg tenker når jeg ser «store» folk ute i samfunnet; «Så bra at du ikke gjemmer deg!» Det finnes noen store mennesker i livet mitt også, og jeg liker å være sammen med dem. For det er virkelig ikke kroppen som teller, men hvem du er på innsiden. Jeg håper bare at stemmene i hodet ikke overdøver det jeg sier. Eller forvrenger det på vei inn. At de ikke tolker blikket mitt negativt. For det er ikke det jeg mener.
Abelone

Fantastisk uten plastikk?

Jeg tror jeg er som en gjennomsnittlig forbruker. Det skal være enkelt. Ofte kommer det i konflikt med både økonomi- og miljøhensyn. Hvilket hensyn skal da veie tyngst?

Sist uke leste jeg om plastfri juli hos klin-kokos. Et sånt innlegg er med på å skape bevissthet om hva man bruker av plastikk, og jeg har tenkt en del på hva vi bruker av plastikk. Det er særlig engangsting og emballasje som er miljøsvin. Men det er jo så lettvint da…

La oss ta jobblunsjen min som eksempel. Jeg har pålegg på jobb, men tar med brødskiver hver dag. Disse frakter jeg i en plastpose. Og selv om den posen hadde vært helt fin å gjenbruke, så bretter jeg den fint sammen etterpå – og kaster den. Det pålegget jeg har på jobb er ferdigskjært ost. Brunosten har et plast mellomleggspapir mellom hver skive for at de ikke skal feste seg til hverandre. Og helt ærlig, så varer ikke en pakke ost så lenge, så det blir en del emballasje at det også. Jeg bruker å spise en yoghurt til lunsj – enda mer plast. Og bare fordi jeg er lat bruker jeg en engangsskje til yoghurten. Jeg har en vanlig skje på kontoret, så det er egentlig ikke noen god grunn til å velge plastikk, jeg bare gidder ikke ta den med meg. Er jeg alene om det, å velge lette løsninger? Jeg kunne brukt matboks, ostehøvel og tatt med skje. Både økonomi og miljø er enige om at det ville vært en bedre løsning, men det er ikke så lettvint da. 

Avfall etter dagens lunsj: yoghurtbeger, plastpose, to mellomleggspapir fra oppskåret ost og en plastskje. I tillegg til en tepose, den var dessuten pakket inn i en egen papirpose. Nødvendig?

Det blir en del plast hjemme også. Akkurat når det gjelder tallerken og bestikk bruker vi selvsagt ikke engangs til vanlig, men det er emballasje fra både mat og leker, sugerør, disse små plastposene fra diverse butikker som ikke passer i en eneste søppelbøtte og alt for mange plastposer generelt. Også elsker jeg tupperwarene mine, men heldigvis er det laget for å kunne gå i arv! Riktignok ikke i 400 åreller hvor lang nedbrytingstiden nå er, men de varer lenge. 

Jeg har lyst til å påstå at jeg er flink til å gjenbruke bokser som emballasje, men status i skuffen med bokser er at det er mange lokk og få bokser, så med mindre det befinner seg veldig mange bokser i fryseren uten lokk… (nei, det gjør ikke det!). Jeg prøver å ikke samle opp tomme isbokser, men de er jo så greie å ha på hytta… Og fra et miljøperspektiv er det vel bra om vi samler dem opp? At vi fyller kroppen med giftstoffer derimot… 

Jeg trøster meg med at vi har et flott nytt automatisk sorteringsanlegg her i distriktet. Så blir plasten i alle fall gjenvunnet! Faktisk sier ROAF at innsamling av plast pr innbygger er mer enn doblet siden den automatiske sorteringen startet. Det er jo bra. Kanskje. Hvis det samles inn mer fordi det brukes mer derimot er det ikke bra, og det sier jo ikke den statistikken noe om.  

Infintum mener at 150 millioner flasker er på avveie hvert år. Det tallet høres veldig høyt ut, og jeg er litt i tvil om hvordan de definerer «på avveie». Selv har jeg en liten samling både på jobb og hjemme. Jeg kjøper dessuten innimellom i Sverige, og dette har så lav pant at jeg heller kildesorterer det her hjemme enn å pante. Hvis de sorteres med plast eller metall antar jeg at de kanskje er «på avveie» siden de ikke har vært gjennom panteordningen, men de blir jo gjenbrukt. Og selv om flaskene pantes, blir det egentlig miljøvennlig? Selv gjenbrukbar plast er vel plast eller? Transport har vel dessuten også sitt miljøavtrykk? Burde jeg ikke heller redusere brusdrikking? Eller gå over til å bruke min egen kullsyremaskin? 

Jeg skal pante snart, jeg lover!

Jeg synes det er vanskelig å redusere bruken av plast. Eller ubehagelig er kanskje riktigere ord. Det er en del ting jeg kan gjøre noe med. Men jeg er usikker på om de andre valgene er bedre. Som er det bedre å velge større forpakninger av yoghurt og helle over i et (gjenbrukbart) beger? Og det er noen ting jeg ikke like enkelt kan gjøre noe med. Jeg kan selvsagt boikotte å kjøpe is og kjøttdeig og andre varer fordi
jeg ikke liker emballasjen. Men det hjelper vel ikke om bare jeg protesterer? Jeg må jo ha mat… (les: det er ubehagelig å boikotte, så jeg er villig til å finne på unnskyldninger for å ikke gjøre det).

Da jeg først leste utfordringen til Anita om plastfri juli tenkte jeg «game on, jeg er med». Plastfri blir jeg ikke i løpet av juli, men jeg kan redusere forbruket. Det gjelder å være bevisst, så i juli skal jeg: 

  • Kjøpe færre brusflasker – og pante de jeg har. 
  • Bruke matboks til brødskivene mine til hverdags og gjenbruke plastposen hvis jeg kan  Jeg har dessuten kjøpt brød og lagt i fryseren på jobb, så det er ingen unnskyldning for å frakte matpakka i plastpose. 
  • Gå til innkjøp av sugerør av glass eller bambus. (Men hva gjør jeg med de 300 sugerørene jeg har liggende? Å kaste dem ubrukt er vel enda verre enn å bruke dem en gang?)
  • Si nei takk til de små, ubrukelige posene. 
  • Når jeg velger engangsbestikk og tallerkener skal jeg velge nedbrytbart. Det er bare en ting jeg lurer på – skal det det kildesorteres med matavfall eller restavfall? 

Tenker du miljøvern på sommeren eller vinner lettvint når det er ferie? 

Abelone

Selv ikke Google vet

I dag er det antons- eller antoniusmesse i følge primstaven. Det var visstnok vanlig å bake antonuisbrød med helbredende kraft denne dagen. Jeg ble nysgjerrig; hva var antonuisbrød? Den helbredende kraften antat jeg kom av dagen det ble bakt på, men var det noe spesielt som ble tilsatt akkurat denne dagen? For å skille det fra vanlig brød liksom. Men Google har ikke klart å gi meg en oppskrift. Jeg finner noen bakere med navn Antonius, men dette er neppe samme person. Ei heller bakerlærlingen i Milano som lagde panettone til damen han var forelsket i ettersom dette var et helt annet århundre.  

Jeg konkluderer at det sannsynligvis dreier seg om en type rugbrød ettersom det var vanligste melsort i «gamledager». Kan det kanskje være snakk om «vikingbrød» (som består av 2 deler grovt sammalt rug, 1 del fint sammalt hvete, en liten klype salt og vann)? Hvis noen vet blir jeg glad for svaret! 

Selv får jeg snart servert nybakte rundstykker (etter svært detaljerte hint til mannen i går kveld om at jeg ønsket meg det). Er ikke noe rug i dem, så ekte antonuisbrød er det nok ikke, men en veldig god start på dagen! 

Abelone

Jeg gikk i fella

Jeg har blogget ikke så mye i fjor. Jeg gikk i en klassisk bloggfelle – jeg begynte å tenkte på hva du som leser ville synes om det jeg skrev. Ikke slik å forstå at det var statistikk og frykt for at lesere skulle forsvinne jeg tenkte på. Heller ikke nettroll og redsel for stygge kommentarer. Ikke en gang sjansen for at digitalt liv skulle gjøre meg mer sårbar i «det virkelige liv» f.eks. ved å fortelle potensielle tyver om når huset står tomt. Det var faktisk det motsatte. Jeg tenkte på signaleffekten. Jeg er liten, i bloggsammenheng i alle fall, men ved å fortelle om det vi gjør, så alminneliggjør jeg vel også dette? Lager et press for «alle andre». For det er klart det er de gode tingene jeg vil vise fram.

Jeg fortalte ikke om det morsomme vi gjorde. Jeg begynte å tenke på de som ikke har råd til å gå på kino eller i svømmehall, de som ikke har råd til å gå i bursdager fordi de må ha med gaver. Jeg tenkte på de som «bare er hjemme» (men ikke på de som har #hjemmeferie, for det er ikke problematisk å være hjemme om du har opplevelser. Men det er en helt egen diskusjon). Selv om jeg har skrevet flere poster om billige aktiviteter, så er det like ofte vi gjør noe som koster penger. Og hver gang jeg forteller om det, øker jeg ikke presset? Bidrar kanskje til at enda en faller utenfor? Eller i alle fall føler seg utenfor.
Jeg fortalte ikke om ting jeg kjøpte. Jeg prøver å være miljø- og økonomibevisst, men er ganske glad i shopping likevel. Særlig duppeditter. Og hver gang jeg forteller om det, øker jeg ikke kjøpepresset? (Og belastningen på miljøet. Dessuten, hadde vi ikke handlet så mye, så hadde det vel heller ikke vært så mange trailere med dårlige vinterdekk på veiene? Men igjen, det er en annen diskusjon).

Jeg fortalte ikke at jeg i høst besøkte 4 europeiske hovedsteder på 1,5 måned (riktignok var Oslo en av dem, men jeg er tross alt en forstadsfrue som verken bor eller jobber der). Eller at jeg året før besøkte 3 land på en uke. Jeg elsker å reise og oppleve ting, men det var det med å alminneliggjøre det. Det er ingen menneskerett å reise til varmere strøk minst en gang hvert år. Jeg kunne selvfølgelig fortalt om en våt og kald campingferie i Sverige i sommer da, det hadde vært innafor. 

  Det var ikke deg, det var meg. Jeg som påstår at jeg ikke bryr meg om hva folk synes. Jeg som har selvtillit nok til å stole på meg selv. Jeg ble redd for å øke presset. 

Det er likevel ikke den hele og fulle sannheten. Det siste året har vært travelt, veldig travelt. Da blir det lite energi igjen til kvelden. Tidligere hentet jeg energi fra bloggingen. Var det fordi jeg begynte å tenke politisk korrekt, at jeg ikke fant tidslukene? Eller var det kanskje tidstyven på stua (tv’n om det skulle være noen tvil) sin feil? Den ble mer fristende enn bloggen. Den støter ingen. Men det var ikke den eneste energigiveren min jeg har prioritert bort – uten egentlig å merke det selv før nå, sett i ettertid. Som Postgirobygget sier: «etterpåklokskapen er den eneste eksakte vitenskapen».  

Jeg påstår jeg er en mammablogger, men jeg viser ikke barna mine. Jeg påstår jeg er rosa, men jeg viser ikke antrekk. Jeg sier det er en hverdagsblogg, men jeg forteller ikke noe særlig om livet mitt. Er det på tide å legge om stilen? Fortelle mer om meg og mitt? Om alt det som opptar meg? Ikke tenke fullt så mye på konsekvenser og hvilke signaler jeg sender? Slutte å gjemme seg bak lego, fakta og lenkelister? Jeg er fremdeles usikker. 
Abelone

P.S. Visst du at kaostrollet har kommet seg på Facebook?

Nytt år, nye muligheter

Snart begynner 2016, og og det er på tide å tenke på det nye året. Jeg er ikke så veldig glad i nyttårsforsetter, all statistikk tilsier vel at nyttårsforsetter ikke holder? Men da jeg så at nametest.com kunne finne ut hva mine nyttårsforsetter er (eller burde være?), så måtte jeg jo prøve det ut. Tenk så greit at «internett» vet hva jeg bør forbedre det neste året!

2016

 

Surfe mindre på internett? Neppe! Sånn utover at jeg er aktiv i sosiale media og leser nettaviser og nettshopper i ny og ned, så er det ikke så veldig mye surfing. TV derimot… En skikkelig tidstyv. Der kan det fort gå noen timer. 

Holde et stort middagsselskap? Definer stort. Jeg er nok dårligere til å invitere mine egne venner enn barnas venner til middag. Men vi er mange til bords innimellom. Jeg liker å ha folk rundt meg. Jeg har lenge tenkt på at jeg kunne tenke meg å feire Thanksgiving, så kanskje 2016 blir det året jeg inviterer til stor høsttakkefest?

Røyke mindre? Men jeg røyker jo ikke. Så mindre passiv røyking da eller? I gamledager var det mange viktige avgjørelser som ble tatt på røykehjørnet, men jeg må innrømme at jeg ikke vet hvordan det er nå for tiden. Min tid som aktiv passivrøyker er forbi.

Oppfylle andres ønsker. Hmm… Tror jeg er en ganske typisk «flink pike» som gjerne oppfyller andres ønsker. Det er jo ikke noe i veien med å gjøre andre glade så lenge det ikke går ut over en selv. Men noe forsett om at jeg skal gjøre det mer? Nei takk.

Studere og jobbe hardere. Tja, sensuren har ikke kommet enda, så jeg avventer den før jeg går inn på om jeg burde studert hardere. Jeg kunne selvsagt alltid lest mer (og kanskje også litt tidligere), men man må prioritere. Når det gjelder jobb, så bruker jeg ikke snakke om den her, men det holder å si at det har vært mer enn nok å gjøre det siste halve året. Så jobbe hardere, nei. Jobbe smartere derimot, det er noe annet.

Nametest forsøker stadig å gifte meg bort til svigerfaren min, og de er vel strengt tatt ikke mer treffsikker når det gjelder nyttårsforsetter. Men heldigvis er det flere tester jeg kan ta for å finne forsettene mine!

2016-4

OK, det er faktisk ganske lenge siden jeg spiste spinat. Det er ganske godt, men jeg slet med at det ble dårlig i kjøleskapet, så jeg tror nok ikke jeg kommer til å begynne å spise masse spinat. Men det hender jeg får det når jeg er hjemme på besøk hos mamma’n min.

Stå opp minst en gang hver søndag? I følge aktivitetsmåleren min, så er jeg normalt mer i aktivitet på søndager enn noen annen dag i uka. Og det til tross for at vi ikke har klart å innføre noen vane med å ha søndagstur. Jeg drømmer mer om en hel søndag til å ligge på sofaen og lese bøker og spise smågodt enn å stå opp en gang. Nå ja, er ganske enkelt forsett da, jeg står jo opp hver eneste dag. 

Jeg er glad i hobby, og har forsøkt mye forskjellig, men keramikkurs har jeg ikke tenkt på. Men jeg tror jeg nøyer meg med å male en og annen kaffekopp. Har et skap fullt av hobbymateriell, og har sagt til meg selv at jeg ikke skal kjøpe inn til flere prosjekter før jeg har fått unna en del av disse. Fullføringsraten er litt lav, og jeg er god til å finne unnskyldninger for å kjøpe bare litt til…

Nei, facebook kunne nok ikke gi meg noen gode nyttårsforsetter, må nok finne på dem selv. Så får vi håpe at det er mer treffsikkert på hva jeg kan forvente at vil skje i 2016, for det ser ut til å bli et bra år!

2016-7.gif

Har du nyttårsforsetter? Og har du tro på dem?

Abelone