miljøvern

Et hav av plastikk

En lastebil med plastikk dumpes i havet hvert minutt. Hvert minutt! Og problemet er økende. Jeg har vært på museum og blitt skremt! Bare se på bildet under. I 2050 ser det ut til å være mer plastikk enn vann i havet.

Akkurat det er vel ikke helt riktig, men det vil være mer plastikk enn fisk hvis utviklingen fortsetter. Hvor kommer all denne plasten fra? Og hvordan ender den opp i havet?

Jeg er så heldig at jeg bor i en kommune med automatisk plastsortering. Det betyr at jeg ikke trenger å sortere ut plastikk, der gjør søppelanlegget for meg. Dermed føler jeg meg ganske trygg på at det meste av plasten min faktisk blir gjenvunnet. Eller blir den det?

Hver gang man vrir opp en microfiberklut frigjøres visstnok masse nanopartikler som går ned i avløpet og ut i sjøen. Likevel fortsetter jeg å bruke microfiberklut framfor strikkede bomullskluter. I mange typer kosmetikk og såpe ligger det også massevis av slike partikler. Jeg har ingen anelse om de produktene jeg bruker har det – eller hvordan jeg finner det ut. Likevel fortsetter jeg å bruke dem. Jeg bruker engangsglass i selskap, glemmer ofte handlepose når jeg skal i butikken og har matpakka mi i plastpose framfor å bruke matboks (til tross for at jeg i juli sa jeg skulle bli flinkere til det).

Vannflasker blir stadig trukket fram som den store synderen i plastforurensning. Det tar tross alt 450 år før en plastflaske blir brutt ned. (Jeg regner med at det er myk plast, så da er andre flasker kanskje enda verre?). Men vi har en god panteordning i Norge, og selv om det sies at veldig mange flasker er «på avveie», så mistenker jeg at problemet ikke er like stor her som i andre land. Vi kan og bør selvsagt redusere forbruket av plastikk, men akkurat når det gjelder gjenvinning hadde kanskje gevinsten vært større om man satte inn ressurser andre steder? I land som ikke har et godt utbygget søppelhåndteringsanlegg og som derfor dumper alt sammen i en elv for eksempel. De samme landene som kanskje ikke har like god tilgang på drikkevann og som derfor må kjøpe det? (Innskutt Fun-fact: da jeg jobbet i Ghana for 15 år siden kjøpte jeg vann på pose. Billigere og mindre plastikk enn flasker. Hvorfor har ikke det blitt mer utbrett?) Plastposer er en annen stor versting. En plastpose brukes i gjennomsnitt i 14 minutter. Men den er kritisk i avfallshåndteringen her hjemme (og igjen, den blir i det automatiske søppelsorteringsanlegget jeg sogner til gjenvunnet med resten av plasten). At jeg kanskje har fler plastposer enn jeg trenger til avfall er selvsagt mulig, men alle gjenbrukes og gjenvinnes.

Tanken holder seg helt til vi må gå gjennom giftshoppen på vei ut. Der solgte de handlenett fra denne temautstillingen. På samme bord som disse står det barneglass. Kule, ja, men holdbare? Tvilsomt. Det er kalendere og bøker innpakket i plast. Godteri, suvenirer og leker av tvilsom kvalitet. Lurte jeg på hvor all plasten kom fra? Legg på en som er ivrig etter å åpne det som er kjøpt i butikken, så har du kanskje et av svarene på hvordan det havnet i havet også? Selv om det skulle bli kastet i en søppelbøtte, så vet jeg ikke om det blir sortert og sendt til gjenvinning. (Forresten, fleecetepper blir ofte nevnt som mulig produkt av resirkulert plast. Hvor mange slike tepper er det bruk for i verden?  Og kan de også resirkuleres?)

Poengen jeg egentlig skulle fram til var at «ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe», men jeg ser at jeg har skrevet meg litt bort fra det. Jeg mener selvsagt at vi alle må bidra. Men jeg tror kanskje at det store fokuset her hjemme ikke bør være på resirkulering. Så sant det blir lagt til rette, så er de fleste av oss ganske gode på det. Vi bør kanskje tenke mer på å redusere forbruket? Ikke bare plast, men generelt. McDonaldsleker, give-aways, duppeditter, interiørting. «Gøy med noe nytt» sa de i en reklame en gang. Joda, det er jo det. Men hvis det nye betyr at fisken du spiser er full av plastikk, er det da like gøy?

Ja, for det er det som er konsekvensen. Havet fungerer som en stor blender. Alt som haver i sjøen blir malt opp til små, små biter og fraktes med havstrømmene til en av de fem plastsuppene i verden (en sjette er muligens under utvikling). Fiskene synes disse små bitene ser ut som spennende mat og spiser det. Om ikke en mage full av plast dreper dem, så kan det være at neste ledd i kjeden får i seg nok til å dø av det. Da har jeg ikke en gang begynt å snakke om større plastbiter og hva det gjør med hvaler og sjøfugler. Hvorfor det ikke kommer ut igjen med avføring er jeg usikker på, men i følge informasjonsfilmen på museet døde dyrene en smertefull død av sult og dehydrering med magen full av plastikk.

Spørsmålet er hva som står sterkest; miljøvern eller økonomi. Og hvordan får vi snudd det? For det er helt klart at det vil ikke hjelpe bare å gjenvinne hvis forbruket øker.

Abelone