Meningsfull mandag

Er du virkelig stolt av han?

For et par år siden var jeg på kurs og endte med å dele en flaske vin med en annen kursdeltaker på kvelden. Vi hadde ikke tatt mange slurkene før vi kom inn på familiene vår. «Jeg er samboer med en som heter Roy» sa han og så forventningsfullt på meg. «Ja, jeg er altså homofil» fortsatte han med et utfordrende blikk. «Okay» svarte jeg og trakk på skuldrene. For meg er ikke der noen big deal, hva folk velger å gjøre på sitt eget soverom er opp til dem (innenfor lovens grenser selvsagt. Eller kanskje ikke? Mer om det senere!), men det var tydelig at han var vant til reaksjoner. Ja, han virket faktisk skuffet over min mangel på reaksjon. Jeg leste han i alle fall slik, at han forventet ett eller annet. Om det var sjokk, avsky eller noe annet han trodde skulle komme vet jeg til dags dato ikke. I den grad jeg vurderer folks legning; det ikke noe som tilsa at han var homofil, jeg ville ikke ha gjettet det, men jeg går sjelden rundt å gjetter på slikt. Men han var en koselig mann og vi hadde en hyggelig kveld sammen (med de andre kursdeltakerne, just for the record).

img_5738I helga var vi i Oslo og snublet over pride paraden. Foran oss sto en mamma som tydeligvis nylig hadde fått vite at hennes sønn var homofil og virkelig ønsket å vise at hun støttet han sammen med to venninner. Alt var vel og bra helt til høyre sin parole dukker opp. Da kommer det fra den ene venninnen «tar jeg bilde av det blir jeg vel utstøtt av familien». Kommentaren fikk gå uimotsagt, og den var nok ikke alvorlig ment. Jeg håper i alle fall det var ment som en spøk. Men den fulgte meg. Kanskje fordi den er så stor kontrast til hva Pride står for. Paraden er et symbol, vi forandrer ikke verden ved å gå i tog. For meg er den et symbol på at vi skal tørre å akseptere det som er annerledes, tørre å si fra om urett og fordommer og tørre å vise at vi bryr oss. Vi må begynne i det små. Med oss selv. Så hvis du tror du blir utstøtt av familien ved å ta et bilde av at Høyre støtter Oslo Pride, da er det kanskje nettopp det du bør gjøre? Kanskje klarer du ikke omvende din gamle, fordomsfulle far, men du kan i alle fall vise at du, du støtter retten til å elske den man vil og til å være den man vil. Du er stolt av din homofile sønn, venn eller din venninnes sønn som i dette tilfellet uansett hvilken motstand du møter! 

Det er kanskje det siste som er vanskeligst for «oss andre»; at de skal få å være som de vil.  Vår oppdragelse sier at vi ikke skal stirre på det som er annerledes. Fra vi er små bli opplært til å ikke kommentere. Vi later som om det ikke eksisterer. Og når det er der midt iblant oss blir vi utilpass, for vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det. Hva er en passende reaksjon? Da er det kanskje bedre å snakke om elefanten i rommet? Kanskje det blir litt mindre skummelt da? Hvis vi fikk lov til å beholde barnets nysgjerrighet og interesse, kanskje det ble litt færre fordommer? Kanskje til og med færre misforståelser. Som den gangen for noen år siden da to unge gutter sto og råklinte bak meg i kassakø og jeg så alle andre steder enn på dere. Det var ikke fordi jeg mislikte det dere gjorde, men jeg ser ikke bort fra at dere tolket det slik. Eller da jeg så en transkvinne jeg var usikker på om var det eller ikke. Jeg beundret det nøye utvalgte antrekket, de velstelte hendene, hvordan du uanstrengt gikk avgårde på høye hæler. Jeg burde kanskje sagt det til deg, men jeg visste ikke om du ville ta imot komplementet. Du så ikke beroliget ut av at jeg smilte til deg. For det var det jeg gjorde, smilte til deg, ikke av deg. Men jeg ser ikke bort fra at du tolket det annerledes. For vi skal jo ikke stirre og vedkjennes oss at vi ser forskjellen.  Vi er så redd for å såre. Eller kanskje ikke være politisk korrekte. Men det ligger hos oss, ikke hos dere. Vi må alle være den vi ønsker å være. Den beste utgaven av oss selv. 

I Bangladesh, Malaysia, Kenya, Tanzania og en hel rekke andre land kan du bli dømt til mer enn 10 år i fengsel for å være homofil. I Iran er det dødsstraff, «bare» kyssing straffes med 60 piskeslag. I Sudan straffes homofili med 100 piskeslag og opptil fem års fengsel.Selv i Norge var det forbudt så sent som i 1972. Så kanskje er mitt forbehold om seksualitet innenfor lovens grenser litt feil? Selv lover kan og bør endres når de er feil. For hvem er det som skal bestemme hva andre, samtykkende voksne, har lov til å gjøre og ikke på soverommet? Og hvordan oppsto forbudet i utgangspunktet? 

Abelone

Advertisements