dagligliv

Anbefalt lesing om Halloween

Halloween er en amerikansk skikk innført av handelsstanden. Eller er den egentlig det?

Juleskikkene våre dør ut. Er det Halloween sin feil? (Retorisk spørsmål, selvsagt er det ikke det).

Et mørkt og ugjestmildt hus i oktober blir også forbigått i desember. Unger har faktisk hukommelse påstår Laila. Hun har rett, som barn lærte vi oss hvor det var bra godteri og hvor det bare var klementiner. (Utenom det huset med ringeklokke med melodi, der var det sjelden noe bra å hente, men det var stas å høre melodien, så de fikk alltid besøk).

Du trenger ikke like Halloween, men du trenger ikke være et rasshøl heller. For mange barn er dette en større feiring enn jul, kanskje først og fremst fordi de får være med venner?

Og til alle labanmødre som strekker seg litt lenger; TAKK!

Reklamer

Slik unngår du å spise ungenes lørdagsgodt

Snart er det den store godisdagen. Og da snakker jeg ikke om Halloween, men om lørdag. Men med den Halloween på trappene også er det kanskje enda mer aktuelt. Jeg har inntrykk at det er ganske vanlig å snoke i ungenes lørdagsgodt når de har lagt seg. Er det virkelig det?

Hos oss har vi barn som i perioder er opptatt av å spare godteriet. Vi sier at det er lov å spare litt til søndag også dersom de ønsker det. (Lillebror driver for tiden å sparer enda mer. Skal innrømme at det har blitt gjenbrukt som lørdags- og kinogodt uten at han vet det, så mulig jeg snart får et forklaringsproblem….) Den muligheten benytter de seg ofte av. Det hadde selvsagt ikke gått dersom de visste at godteriet levde utrygt etter leggetid. Og tro meg, de ser det dersom det mangler en bit! Vet ikke om det har med mengde å gjøre? Om det var mer godteri, kanskje de da ikke hadde lagt merke til at det manglet noe?

Anyway, det var hvordan man skulle unngå å raide ungenes godteri som var temaet. Jeg har fire enkel tips:

  1. Bare kjøp godteri til dem som du ikke liker. Jeg kan feks ikke utstå gomp eller smurfedrops, da står jeg heller over enn å spise det. Seriøst, så desperat blir jeg ikke (dessuten har jeg kokesjokolade i skuffen. Skal være desperat for å ta den, men det er fremdeles 100 ganger bedre enn gomp).
  2. Sørg for at du er mett og utørst. Når blodsukkeret synker får man ofte lyst på raske karbohydrater. Så på kvelden når man begynner å blir sliten er det kanskje ikke så rart om man ønsker seg en liten oppkvikker? Men om man spiser og drikker litt forsvinner ofte søtsuget. Kanskje med mindre man har spist mye søtt en periode? Jeg sliter i alle fall med at hvis jeg har fått i meg mye søtt vil jeg ha mer og mer. En fattig trøst; det blir nesten borte om du kommer deg gjennom en uke.
  3. Kjøp ditt eget godteri. Vær ærlig på butikken, har du lyst på godteri? Det er faktisk lov med lørdagsgodt for voksne også. I stedet for å tenke at man ikke skal ha godteri og så ende opp med raide godteskåla er det kanskje bedre å kjøpe litt til seg selv også?
  4. Just say no! Er det ditt? Nei, så la det være i fred. Du forsyner deg ikke av naboens ting, så hvorfor skulle det være greit å forsyne seg av ungenes ting? Hvordan hadde du reagert dersom ungene forsynte seg fra godteskapet ditt? Det er fint å dele, men det er kanskje bare fint dersom man faktisk har lyst til å dele? Det er faktisk så enkelt som å si «nei, dette tilhører noen andre».

Snikspiser du ungenes lørdagsgodt? Hvis du ikke gjør det, hva er din strategi?

Høy puls og bortkastet tid

I et halvt års tid nå har jeg sagt at jeg må få skrevet et innbyggerforslag. Jeg har lett etter sakspapirer, framlegg, finlest reglementer og sett videoopptak av saksbehandling. Ventet og håpet at politikerne skulle ta til fornuft selv slik at jeg slapp å gjøre jobben.

I et halvt års tid nå har jeg forsøkte å finne ut hvordan jeg skulle formulere meg, men aldri kommet dit at jeg faktisk fikk satt meg ned å skrive det. I morges fikk jeg endelig gjort det. Et riktig bra forslag om jeg får si det selv, med godt oppbygning og gode argumenter. Forståelse for avgjørelsen den gangen og konkrete forslag til forbedring.

Jeg bruker ikke ha høy puls når jeg publiserer noe, men i dag hadde jeg det da jeg la ut et offentlig innlegg med oppfordring til å signere forslaget mitt. Forslaget kommer ikke ut av det blå, jeg vet det er mange her som er enige med meg, men når man skal skape engasjement nok til å få 300 til å lese og signere på noe…

Det var bare en ting jeg ikke hadde gjort før jeg publiserte. Tanken streifet meg så vidt, men jeg slo det fra meg. Jeg hadde gitt opp at det skulle komme på dagsorden. Så jeg dobbeltsjekket ikke de kommende møteinnkallingene i kommunestyret. Også viser det seg at det faktisk har kommet på dagordenen og blir behandlet allerede i neste uke! Pinlig!

Så nå er det bare å håpe at politikerne vedtar endring! Hvis de ikke gjør det har jeg ikke mulighet til å påvirke en endring før etter neste kommunevalg. Et innbyggerforslag kan nemlig bare fremmes så sant samme sak ikke har vært behandlet i inneværende periode.

Jeg har ikke noe ønske om å gå inn i politikken. Ikke liker jeg «det politiske spillet», og ikke har jeg sterk nok partitilhørighet. Men jeg tenker at det er viktig at vi sier fra når det er noe vi ikke er enige i. Det er så lett å kapitulere og bare innrette seg. I hodet sammenlikner jeg det av og til med Norge under krigen. Hvis jeg hadde levd da, ville jeg ha innordnet meg eller ville jeg vært med å kjempe imot? Jeg frykter at jeg ville gjort det første. Men sier vi ikke fra vil det heller aldri bli endringer.

Selv om det ikke er mitt forslag som gjør at saken behandles tar jeg litt av æren for at saken kommer opp igjen. Jeg er nemlig av dem som har valgt å søke om permisjon jeg vet ikke blir innvilget og deretter klaget på avslaget. Håper mitt var at komiteen som behandlet klagene skulle se at reglementet slo uheldig ut. Om de i tillegg følte at de kastet bort tiden med å behandle unødvendige klager var dette et pluss. Og nå har komiteen kommet fram til at reglementet et uheldig og laget et saksframlegget til kommunestyret. Klagene mine vant fram! Det nyttet å klage! Da var det plutselig verdt tiden det tok å skrive klagene. Det var verdt å føle seg som den kranglete mora. Jeg sa fra, og nå blir det (kanskje) endringer.

Jeg har funnet igjen hvilepulsen, jeg er optimistisk med tanke på nytt reglement, men fremdeles litt flau over å ha gjort en så elementer tabbe som å glemme å sjekke møteinnkallinger igjen.

Hvordan har din start på helga vært?

Foreldreutfordring i den digitale verden

I likhet med det meste annet er den teknologiske utviklingen er et tveegget sverd, den kan brukes til det gode, eller den kan brukes til det onde. Det er uendelige muligheter i internett, pcer og telefoner Det kan brukes til å lære, knytte kontakt eller til å finne ut av ting. Men det er også en del mennesker der ute som ikke har gode hensikter. Ganske mange virker det som utfra hvor mange historier man hører.

20130724-132227.jpg

På jakt etter den rette måten i dataverdenen. It’s a jungle out there!

Selv er jeg ganske skeptisk, jeg er tross alt datadame og hører mange skrekkhistorier. Jeg gjør det jeg kan for å fysisk sikre barna mine, de trenger ikke tenke på antivirus, brannmurer eller oppdaterte programmer. Det tar jeg meg av. Verre er det med innholdet. For å være helt ærlig, jeg har ikke kapasitet til å overvåke dem, og jeg har ikke interesse av å spille de spillene de spiller. Dermed blir de kanskje overlatt i overkant mye til seg selv på internett. Jeg har vært ganske strikt på aldersgrensene på ulike tjenester. I tillegg til å ha holdt igjen veldig lenge før eldstemann fikk mobil. Men jeg kan ikke holde dem fullstendig unna. Er de ikke med faller de utenfor. Når hele klassen er med i samme klan i Clash Royal og de møtes der hver kveld… (Det er nesten vanskelig nok med restriksjon i spilletid når det virker som om andre ikke har det). Uansett, heldigvis for meg har de så langt vist lite interesse for de sosiale delene av spill. Vi snakker selvsagt om nettvett innimellom, men det blir på et ganske teoretisk plan ettersom de ikke bruker de samme tjenestene som jeg kjenner, og de ikke benytter funksjonene. Men jeg frykter selvsagt at en dag begynner de å bruke disse uten at jeg oppdager det. At de roter seg opp i noe som de ikke kommer seg ut av. Det kan forsovet være på begge sider av bordet, både som offeret og som «gjerningsmannen». Kanskje er det ikke en gang gjort med onde hensikter, bare ubetenksomhet. Eller ønsket om å være som de andre. Hvordan man jeg beskytte dem mot det?

Nå viser i grunnen en del undersøkelser at det er voksengenerasjonen som sliter mest med bruk av nye medier. Vi har aldri lært det på skolen, vi har bare blitt kastet inn i det og må finne ut av det selv. Resultatet er visstnok at vi ofte utøver mindre kildekritikk og deler mer informasjon enn dagens unge. Så kanskje er ikke mine bekymringer så reelle likevel? For det bruker vel ikke være slik som dette:Heldigvis er det vel ikke så ille som dette normalt:

I oktober er det nasjonal sikkerhetsmåned. Jeg tenker at noen av de tingene vi kan gjøre er å lære mer, være kritiske og være tilstede. For de kan vel ikke akkurat slippe dem løs i sosiale medier først på 13-årsdagen og forvente at de vet hvordan de skal oppføre seg umiddelbart?

Abelone

P.S. Noen lesetips:

 

Støtt rosa sløyfe

Jeg er faktisk skikkelig imponert over merkevaren rosa sløyfe. Det er ingen som ikke vet hva den står for liksom. Jeg synes det er flott at de får så mye oppmerksomhet, for det er er viktig tema. Både å minne folk på å sjekke seg og å donere penger.

Men det hender jeg lurer litt på om det kanskje er noen andre som tjener litt godt på kampanjen også… For det er ganske mange produkter der ute som selges «til inntekt for» kreftforeningen. Eller, i alle fall går noe av eller hele overskuddet til kreftforeningen.

 

Og det er jo ikke noe galt i å kjøpe de produktene og støtte kampen mot brystkreft. Men hadde du kjøpt dem dersom det ikke «gikk til en god sak»? Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har flere ting som jeg nok ikke hadde kjøpt om det ikke var for det. Gode produkter, for all del, men trenger jeg egentlig en ny kopp hvert år? Og slike boller sto ikke på handlelista, men ble med hjem likevel. Dessuten finnes det mange produkter som er ganske uklare på hvor mye som er «overskuddet», altså hvor mye av det jeg betaler som går til den gode saken. Av de som forteller det ser det ut som om det ofte er en relativt beskjeden sum av totalen som går til formålet.

Jeg har lyst på både artemis og dianagenseren, men jeg tenker at jeg kanskje ikke skal bruke det gode formålet som unnskyldning for å kjøpe garn. For ville det ikke være mer effektivt om jeg bare vippset så mye som jeg ville brukt på å kjøpe et produkt direkte? Og droppet å fylle opp skuffer og skap med ting jeg ikke trenger? Jeg tror kanskje jeg skal gjøre det i år. Og når de spør på butikker om jeg vil runde opp for å støtte en god sak, da skal jeg ikke føle meg gnien som ikke vil gi noe. For jeg har jo allerede støttet. Vel, det er lov å håpe…

Abelone

 

Avisskrekk

Finnes det et ord for å ha skrekk for aviser? Google fant et ord for fobi mot gode nyheter (eufobi), men hva med dårlige nyheter? Det har jeg ikke funnet noe ord for. Uansett, her forleden hadde jeg litt skrekk for å åpne nettavisene. Dagen før hadde jeg nemlig opplevd noe ekkelt, og jeg fryktet at det var omtalt i avisen.

Vi var ute og kjørte, ikke veldig sent, men sent nok til at det hadde blitt mørkt. 80-vei. Ingen gatelys. Mye møtende trafikk gjorde også sitt til å redusere sikten. Plutselig oppdager vi en bevegelse på høyre side av veibanen like foran oss. Der befant det seg en syklist. Han var så godt som usynlig der han syklet med mørke klær og uten en eneste refleks på verken seg selv eller sykkelen. Jeg tror faktisk at han selv hadde oppdaget at han hadde gjort noe dumt da han la ut på den sykkelturen, han balanserte i alle fall helt ytterst på veiskuldra og så utilpass ut. Da vi hadde passert han kommenterte jeg at jeg burde kanskje ha slengt ut en refleksvest til han, vi har jo tross alt en ekstra i bilen. Men jeg gjorde det ikke.

Resten av dagen og fram til jeg leste avisen dagen etter var jeg urolig. Tenk om noe hadde skjedd med han. Tenk om en annen bil ikke hadde sett ham før det var for sent. Ville jeg da være medskyldig i et dødsfall? For jeg kunne jo ha forhindret det. Om jeg bare hadde valgt å stoppe og gi han en refleks.

Det sto heldigvis ikke noe i avisa dagen etter på en påkjørsel av en syklist. Jeg håper han ikke legger ut på en slik tur igjen uten refleks. Joda, han gjorde noe ulovlig der han syklet avgårde uten refleks og lykt, men hva hjelper det dersom uhellet skulle være ute? Spiller det da noen rolle hvem sin skyld det var?

 

Det begynner å bli mørkt ute nå. Bare 39% av voksne bruker refleks – til tross for at refleks reduserer risikoen for å bli påkjørt i mørket med 85 prosent. Jeg skulle ønske at klesprodusenter tok ansvar og begynte å ha refleks «innebygd» i klær. Men mens vi venter på det må vi sørge for å sikre oss selv. Og det er ingen grunn til å vente til refleksdagen 19.oktober med å finne fram refleksene! Skal du ut i mørket, ta på refleksen, for jeg vil gjerne se deg, men ikke treffe deg!

Abelone

 

 

10 epleoppskrifter å teste ut

Eplechips testet. Det var søtt, det var godt, men noen favoritt tror jeg ikke det blir.

Egentlig var begynte dette innlegget med at epledagen ikke var før 17.oktober, og det var alt for sent, for våre epler var ferdig i starten av september. Også har noen altså tatt til fornuft og framskyndet dagen til siste tirsdag i september, altså 26. september i år.

Vi har fremdeles et ungt tre, så det var ikke så fryktelig mange epler (i alle fall ikke etter at insekter og snegler hadde forsynt seg). Men noe var det, og man må jo høst som man sår. Eplene våre var uansett spist opp lenge før epledagen, men butikkene har fremdeles massevis av norske epler. Jeg skal vel ikke påstå at norske epler nødvendigvis er bedre enn andre, men… godt for miljøet med lite transport i alle fall! Jeg synes epler er gode naturell, men de kan bli enda bedre med litt hjelp. Her er 10 oppskrifter jeg har planer om å forsøke:

  1. Eplepai i en kopp – så enkelt at det er nesten latterlig
  2. Rullet eplepai – nesten like god som McDonalds’ eplepai
  3. Eplehorn – oppskriften krever noe halvfabrikat som vi kanskje ikke får tak i her, men det meste kan lages på andre måter
  4. Glasserte eplebåter – ungene vil elske alt som blir servert på en pinne?
  5. Eplecookies 
  6. Lette tilslørte bondepiker
  7. Eplefries
  8. Epleroser – denne har vært på lista mi lenge, men jeg har enda ikke somlet meg til å lage det
  9. Eplechips
  10. Eplekake

Hva er din favorittoppskrift med epler?

Abelone