Høy puls og bortkastet tid

I et halvt års tid nå har jeg sagt at jeg må få skrevet et innbyggerforslag. Jeg har lett etter sakspapirer, framlegg, finlest reglementer og sett videoopptak av saksbehandling. Ventet og håpet at politikerne skulle ta til fornuft selv slik at jeg slapp å gjøre jobben.

I et halvt års tid nå har jeg forsøkte å finne ut hvordan jeg skulle formulere meg, men aldri kommet dit at jeg faktisk fikk satt meg ned å skrive det. I morges fikk jeg endelig gjort det. Et riktig bra forslag om jeg får si det selv, med godt oppbygning og gode argumenter. Forståelse for avgjørelsen den gangen og konkrete forslag til forbedring.

Jeg bruker ikke ha høy puls når jeg publiserer noe, men i dag hadde jeg det da jeg la ut et offentlig innlegg med oppfordring til å signere forslaget mitt. Forslaget kommer ikke ut av det blå, jeg vet det er mange her som er enige med meg, men når man skal skape engasjement nok til å få 300 til å lese og signere på noe…

Det var bare en ting jeg ikke hadde gjort før jeg publiserte. Tanken streifet meg så vidt, men jeg slo det fra meg. Jeg hadde gitt opp at det skulle komme på dagsorden. Så jeg dobbeltsjekket ikke de kommende møteinnkallingene i kommunestyret. Også viser det seg at det faktisk har kommet på dagordenen og blir behandlet allerede i neste uke! Pinlig!

Så nå er det bare å håpe at politikerne vedtar endring! Hvis de ikke gjør det har jeg ikke mulighet til å påvirke en endring før etter neste kommunevalg. Et innbyggerforslag kan nemlig bare fremmes så sant samme sak ikke har vært behandlet i inneværende periode.

Jeg har ikke noe ønske om å gå inn i politikken. Ikke liker jeg «det politiske spillet», og ikke har jeg sterk nok partitilhørighet. Men jeg tenker at det er viktig at vi sier fra når det er noe vi ikke er enige i. Det er så lett å kapitulere og bare innrette seg. I hodet sammenlikner jeg det av og til med Norge under krigen. Hvis jeg hadde levd da, ville jeg ha innordnet meg eller ville jeg vært med å kjempe imot? Jeg frykter at jeg ville gjort det første. Men sier vi ikke fra vil det heller aldri bli endringer.

Selv om det ikke er mitt forslag som gjør at saken behandles tar jeg litt av æren for at saken kommer opp igjen. Jeg er nemlig av dem som har valgt å søke om permisjon jeg vet ikke blir innvilget og deretter klaget på avslaget. Håper mitt var at komiteen som behandlet klagene skulle se at reglementet slo uheldig ut. Om de i tillegg følte at de kastet bort tiden med å behandle unødvendige klager var dette et pluss. Og nå har komiteen kommet fram til at reglementet et uheldig og laget et saksframlegget til kommunestyret. Klagene mine vant fram! Det nyttet å klage! Da var det plutselig verdt tiden det tok å skrive klagene. Det var verdt å føle seg som den kranglete mora. Jeg sa fra, og nå blir det (kanskje) endringer.

Jeg har funnet igjen hvilepulsen, jeg er optimistisk med tanke på nytt reglement, men fremdeles litt flau over å ha gjort en så elementer tabbe som å glemme å sjekke møteinnkallinger igjen.

Hvordan har din start på helga vært?

Advertisements

One comment

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s