Magisk rydding

Søndag kl 07.24: «dersom du har lest hver side av boken så langt, vet du hva som nå må skje». Ja, tenker jeg, jeg må sove litt mer! Men det var selvfølgelig nyttesløst. Til tross for at jeg hadde vært oppe sent dagen før, tidlig dagen etter måtte jeg lese ut boka. Og nå fikk jeg ikke sove, jeg var allerede i gang med å visualisere.

La meg spole tilbake. Jeg har alltid vært rotete. Vel, det burde ikke komme som noen overraskelse akkurat med tanke på bloggnavnet? Men sannheten er at rot stresser meg. Jeg blir irritabel fordi jeg ikke finner det jeg skal ha, jeg blir grinete fordi jeg ikke får gjort det jeg har lyst til, og sliten fordi jeg bruker krefter på å rydde og lete. Så da jeg hørte om denne metoden som gjør at du skal rydde en gang for alle… klart jeg vil forsøke den! Jeg har stått på venteliste på biblioteket lenge, og endelig fikk jeg beskjed om at den var klar til henting.

Har Marie Kondo rett? Er det min egen feil at sokkene er slappe? Fordi jeg ikke respekterer dem?

Lørdag kl 14:Jeg har kommet hjem fra biblioteket. To-do-lista er lang i dag, men jeg slenger meg ned på sofaen med en bok. Boka. Magisk opprydding av Marie Kondo. Jeg er rastløs, det er faktisk vanskelig å lese om å rydde uten å faktisk gjøre det. Jeg rydder inn hagemøbler for vinteren. Jeg rydder litt kjøkkenbenken og et par hyller. Jeg oppdager at kokebøkene mine er plassert helt feil, burde de ikke peke oppover til høyre? Jeg fordøyer det jeg har lest.

Kan det virkelig være så enkelt som Marie Kondo sier? En stor ryddejobb, ett halvt år og aldri rydde igjen. «Rydd hver dag og du vil fortsette i all evighet» hevder hun. Stikk i strid med alt jeg har hørt tidligere. Jeg er skeptisk. Jeg har mine innvendinger. Hun møter de fleste i løpet av boka. Man kan ikke tilpasse metoden, sier hun, man må følge den og gå «all in».

Utover dagen kommer små drypp til mannen. «Så da kan du rydde klesskapet i morgen da?» spør han. «Klart det» sier jeg kjekt. Kleskapet mitt er som de fleste andre jenters vil jeg tro. Stappa fullt, men jeg har ikke noe å ha på meg.

Steg 1: Finn alle klær i hele huset. Er det ikke i haugen (eller på vaskerommet), går det rett til kasting.

(Hvis du nå er i gang med en nøye granskning av innholdet i kleskapet mitt – ja, det finnes «fremmedlegemer» der. Denne hylla er «hjelp, det er vasking i morgen»-hylla mi. Her hiver jeg alt det som ikke skal ligge framme når det er vasking. Jeg fant igjen barneklær som har ligget her inne siden i sommer. Noe hadde til og med merkelappen på enda).

Så snart frokosten er spist er jeg i gang.  Konmari (som hun også kalles) sier at man skal bruke gulvet. Jeg brukte senga. Selv om man ikke skal tilpasse metoden kan det anbefales fordi:
1. du kan ikke gi opp underveis, da har du ikke noe sted å sove i natt,
2. etter å ha hatt så mye i senga må du skifte på senga etterpå – du kan altså legge deg med ryddig klesskap og rent sengetøy, bedre blir det ikke!

Jeg skal innrømme at jeg trodde egentlig ikke jeg hadde så mye klær, det er jo ikke så lenge siden jeg ryddet klesskapet sist. Men når man bruker denne metoden, holder ting etter ting i hånda og kjenner på om den gjør deg glad, da var det plutselig en del som kunne kastes likevel. Det vil si, jeg kaster det ikke da, det går til gjenbruk, alt annet ville være miljøfiendtlig. Kanskje gjør det det lettere? Jeg har alltid hatt problemer med å kaste ting. I mange timer står jeg og minnes, husker hvordan det føltes da jeg kjøpte plagget og hvordan det føles nå. «Takk for gleden jeg fikk da jeg strikket deg» sier jeg til skappelgenseren min og gir slipp, den har utspilt sin rolle i livet mitt. «Takk for de morsomme festene» sier jeg til kjoler og skjørt, «jeg håper dere blir lykkelige igjen med noen andre». Hvem hadde trodd at det var så mye følelser i klær?

«Man kan ikke akkurat blir glad av en pologenser da» sier jeg til mannen min mens vi spiser lunsj. «Den gjør deg varm, du blir kanskje glad da?» spør han. Men det er fornuften som snakker, ikke intuisjonen. Jeg fisker likevel opp et par tynne gensere fra kastehaugen. Men når jeg kommer til ullundertøyet innser jeg at jo, man kan bli glad av pologensere. Når jeg holder ullgenseren i hånda smiler jeg.

To søppelsekker, fire bæreposer pluss pluss senere er jeg ferdig med det meste, sokker og sko gjenstår, men nå må jeg gi meg for dagen. Jeg er litt bekymret for om jeg har noe å ha på meg dagen etter. 

Bekymringen er selvfølgelig grunnløs. Når jeg våkner dagen etter blir jeg liggende og tenke på hva jeg skal ha på meg. Jeg har funnet fram gamle favoritter, jeg vet hvor klærne er. Når jeg trekker ut undertøyskuffen og ser trusene sortert etter farge, jeg kan ikke annet enn å smile. To dager etter den store ryddesjauen er jeg trøtt. Men vet du, selv ikke et trøtt tryne kan være morgengretten med klær som får deg til å smile, klær som du føler deg vel i. 

Konmari har en greie for sokker og strømpebukser. Hun maser skikkelig om rydding av det. Hva er vitsen med å sortere og brette sokker da? Vil man i det hele tatt finne et helt par? Det er jo praktisk å ha de rullet sammen og kaste dem oppi der. Som poteter i en potetbinge som hun ville kalt det. Men så tenkte jeg, «all in or not at all», la meg prøve! Etter å ha sortert og brettet må jeg motvillig innrømme at det ser pent ut (og at jeg hadde for mange par sokker). Kan virkelig sokker gjøre deg glad? Vel, tynnslitte sokker gjør deg i alle fall ikke glad! 

Helt overbevist om alle ting er jeg ikke. Som at det ikke lønner seg å hamstre på tilbud. Eller at alle ting tillegges menneskelige følelser. Eller at jeg ikke skal daffe rundt hjemme i utslitte koseklær. Kanskje det kommer, hun har hatt rett om klesskapet foreløpig. Jeg liker skuffene mine nå. De er ryddige, oversiktlige. Jeg finner det jeg vil ha, selv de gangene jeg ikke vet hva jeg vil ha, for valgene ligger i dagen. Det gjenstår å se om det varer. Klarer jeg å holde det like ryddig? Selv når «hjelp, det er vasking i morgen»-angsten tar meg? Jeg gruer meg litt til skoseansen jeg vet jeg snart må ta. Det finnes en del sko jeg har spart til «livet etter plantar facitt», som jeg enda ikke får brukt. Jeg er faktisk spent på hvilke følelser de vil trigge. Men enda mer gruer jeg meg til bøkene! Ikke fordi jeg er følelsesmessig knyttet til så mange, men fordi det må mye bæring mellom tre etasjer til for å samle dem! 

Abelone

P.S. Gå ikke glipp av neste kapittel i mitt nye, ryddige liv. Følg meg på facebook og snapchat.

Advertisements

4 comments

  1. Jeg kom til den delen hvor hun sa at jeg måtte kaste bøker, inkludert hennes om den ikke passet meg. Da gikk den til refund på amazon, gitt. 😉

    Men ja, det er deilig med en opprydding, og jeg ble glad for å lese at du gikk for gjenbruk istedenfor kasting! 🙂

    Lik

    1. Jeg sliter også med å kaste bøker (men mer med å kaste enn å gi bort). Heldigvis trenger jeg ikke ta stilling til digitale bøker! (Så det må vel bli løsningen på mange ting? Gjør det digitalt, så kan du kaste originalen ;-))

      Lik

    1. Det er faktisk det, det føles lettere og luftigere i hele rommet. Hva det skyldes er jeg litt usikker på. Jeg har lite tro på at det er rommets takknemlighet for å bli kvitt alt rotet…

      Lik

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s