Stemmene i hodet

Dette innlegget har surret rundt i hodet mitt lenge, men jeg har slitt med å finne ordene. For det kan så lett oppfattes at jeg stiller spørsmålstegn ved andre menneskers opplevelser. Og det er jo ikke egentlig det jeg ønsker. «Jeg kan virkelig bekrefte at store og overvektige personer ofte blir utsatt for hets gjennom bemerkninger og blikk» sier lederen for Landsforeningen for overvektig. Og jeg tror på det. Jeg har bare aldri møtt det selv. Samtidig vet jeg for min egen del hvem som er den største kritikeren; meg selv. Og jeg undrer meg om vi kanskje legger for mye i vår egen tolkning av hva andre mener? At vi lar stemmene overdøve det egentlige budskapet. 

Jeg hører om det, men har aldri møtt dem selv, voksne mennesker som ansikt til ansikt henger ut andre, sier stygge ting. Hvem er disse menneskene? De som går bort til fremmede for å fortelle dem hva de synes om dem. De som mener så mye om andre og føler de har rett til å uttrykke det for enhver pris. Som blir kvalme av å se noen. 

BMI og kleskjedene forteller meg at jeg er tjukk (eller «big is beautiful» som enkelt kaller det), og jeg har begynt å omtale meg selv som stor. Jeg har slitt med å finne klær i stor nok størrelse. Burde jeg ikke ha møtt disse menneskene? Eller er jeg så inne i min egen verden at jeg bare ikke oppfatter det? 

Stemmene i hodet derimot hører jeg klart og tydelig. De som sier jeg ikke er god nok, ikke flink nok, ikke tynn nok. Jeg forsøker å ignorere dem. 

Av og til sier stemmene » se på blikket til hun jenta der! Hun mener nok du ikke burde spise den isen, du som er så feit.» En periode da jeg var yngre fikk jeg det for meg at det var viktig å handle slik at det så ut som om det var for (minst) to. For hva kom vel ikke ekspeditøren til å tenke om jeg kjøpte inn masse for å kose meg helt alene? Han kom sikkert til å tenke at det ikke var rart jeg var så feit når jeg spiste alt det der! 

Jeg speiler meg i andres øyne, men jeg vet jo ikke om det er riktig det stemmene forteller meg at andre tenker om meg. I den grad de tenker noe som helst om meg… Vi ser og registrerer alt rundt oss, men tenker vi mye over hva andre gjør Og hvordan de ser ut? Føler noe avsky for det? Jeg liker å tro at fremmede folk har nok med sitt eget og ikke ofrer mye tid på hvordan jeg ser ut eller hva jeg gjør.

Samtidig vet jeg jo at jeg sammenlikner meg med andre. At jeg ser og vurderer. Når noen har satt sammen et antrekk av en kombinasjon jeg alltid har tenkt at ikke kunne fungere og det likevel gjør det. Er ikke sikker på skoene, men resten ser bra ut. Lurer på hvordan det ville sett ut på meg. Lurer på hvor hun har kjøpt det beltet. «Hei, du kan ikke spørre henne om det» roper stemmene i hodet «hun er en helt annen størrelse enn deg! Hun kommer til å tenke at…» Andre ganger er det mer negativt også. Som den sommeren det var populært med sykkelbukse under shortsen. «De har rett» tenkte jeg da jeg så ei større jente bruke det. «Det understreker bare det man vil skjule». Jeg har ikke brukt sykkelbukse under shortsen etterpå. Ja vel, så disser lårene når jeg går. Men gjør det ikke det på alle mennesker? Eller da en daværende kollega dukket opp med en likedan genser som jeg hadde hjemme i skapet. «Hmmmm… er det sånn den sitter på meg også? Men den er jo… formløs. Som om hun forsøker å skjule kroppen sin». Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke lenger skulle bry meg om hva andre syntes om kroppen min, at jeg skulle kle på meg det jeg hadde lyst til. Jeg trenger ikke skjule den, det virker bare mot sin hensikt. Likevel er det nok en del som vil påstå at jeg gjør akkurat det, for jeg elsker jo mine romslige jeans og collegegensere. Eller er det virkelig noen som ville bruke en kalori på å tenke det? 

Nei, jeg har ikke møtt dem ute på åpen gate, disse menneskene som føler de må fortelle hvordan de oppfatter andre. De verste fordommene jeg har møtt har vært fra helsepersonell. Jordmora som insisterte på en sukkerbelastningstest og som var overrasket da den kom tilbake negativ. Legen som mente at fotvondt som senere viste seg å være plantar facit nok skyltes at jeg var overvektig. (Ortopeden min sier de ikke vet sikkert hva grunnen er, overvekt kan være en medvirkende årsak, men stadig flere unge og normalvektige får det også).

Nei, jeg har ikke møtt disse fordommene ute på gata. Er jeg for tykkhudet? Oppfattes jeg som om jeg er på det andre laget? Jeg har snakket med noen om det, hvem disse menneskene er. Alle som er eller kjenner noen som er «betydelig større enn meg» sier at disse stadig opplever det. Hvem er disse menneskene som sier stygge ting til fremmende? Da tenker jeg ikke på barn som impulsivt og fascinert peker på det de ser, men voksne mennesker som bevisst går bort til noen slenger ut av seg noe for å såre dem. Eller voksne som sitter og hvisker høylytt om noen de ser. Hvor er de? Jeg tror deg, men hvem er de? Alle vet jo at kritikk ikke vil hjelpe, tvert imot, det gjør vondt verre. 

Jeg sa at jeg ikke brydde meg om hva andre tenkte om det jeg har på meg. Det satt likevel langt inne for meg å begynne å bruke treningstights. For hva kom vel ikke folk til å si? «De» har ikke sagt en dritt. Eller det er ikke sant. «Så sporty du er» sier folk, «så flink du er som trener». «Så bra at du stiller opp som trener for barna våre på allidretten». 

Og det er det jeg tenker når jeg ser «store» folk ute i samfunnet; «Så bra at du ikke gjemmer deg!» Det finnes noen store mennesker i livet mitt også, og jeg liker å være sammen med dem. For det er virkelig ikke kroppen som teller, men hvem du er på innsiden. Jeg håper bare at stemmene i hodet ikke overdøver det jeg sier. Eller forvrenger det på vei inn. At de ikke tolker blikket mitt negativt. For det er ikke det jeg mener.
Abelone

Advertisements

9 comments

  1. Veldig bra skrevet!! Og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Vi er selv våre største kritikere.. Men heldigvis har alderen gjort meg tryggere på meg selv, så hvor er jeg da om 10-20 år😀😀?

    Lik

      1. Den lilla hatten var spot on!!!😂😂 møje sant der, bare så synd at vi bruker så mye tid av livet vårt på vår egen usikkerhet… Å hva lærer vi videre til våre små håpefulle…??

        Eg gleder meg veldig til å treffes igjen, føler som år og dag… Sjokolade cocktails funker det vettu😋😉 de er faaaarlig gode de og😂

        Lik

      2. Det er en utfordring å gi videre selvtillit om egen kropp og væremåte (selv om jeg selvsagt liker å tro at det er lettere for meg siden jeg bare er velsignet med gutter 😉). Det er nok litt lettere når man er voksen, vi kan velge bort de vi ikke liker og som utfordrer selvbildet vårt. Som barn må man i større grad forsøke å tilpasse seg for å bli en del av en vennegruppe. Hvordan skal man kunne tro at man er god nok hvis man hele tiden må tilpasse seg?

        Lik

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s