Identitetskrise!

«Hei, jeg heter Abelone, er 29 år og mamma’n til turboprisen som ble født i mars» sa jeg første gang jeg var på barseltreff. Det var da det slo meg, jeg var plutselig «bare» mamma’n til. På vei hjem etter treffet følte jeg at jeg hadde mistet meg selv litt. Jeg var ikke klar over hvor stor del av identiteten min som hang sammen med yrket mitt. Med tiden har jeg selvsagt vokst inn i rollen som «mamma’n til», det er en del av meg, av min identitet, akkurat som de andre tingene som gjør meg til meg.

Gjennom livet har vi flere merkelapper, eller roller om du vil. Vi er noe for noen, i timer, dager, måneder eller år. Vi er i bås, satt der av andre eller oss selv. For et års tid siden, jeg huske ikke i hvilken sammenheng, slengte jeg ut «jeg er en sliten småbarnsmor, jeg, vet du». Gutta på jobben var ikke sikker på om jeg egentlig var småbarnsmor lenger, lillebror hadde jo passert 5 år. Hvor lenge er man egentlig småbarnsmor? Jeg insisterte på at det i alle fall måtte vare til han begynte på skolen.


For et år siden var jeg en småbarnsmor. Til og med en sliten en. Men det siste året har det skjedd mye. Jeg våkner ikke hver morgen og oppdager at det ligger en liten tass i senga mi (helt uten at jeg har fått med meg at han har kommet). Jeg legger ikke fram klær til dagen etter, begge guttene klarer utmerket å finne dette i skapet selv. Jeg trenger ikke smøre brødskivene til lillebror eller skjenke i glasset, han klarer dessuten å finne mat i kjøleskapet selv. Jeg er allerede så vant til at lillebror klarer seg selv på do at jeg glemmer kompiser av han på do når de er på besøk… Han kan lese (store bokstaver), regne (pluss og minus til rundt 30), klokka (i alle fall til nærmeste hele time) og med litt hjelp med tierne kan han telle til tusen hvis vi gidder (selv om læreren sikkert vil påstå at det kun er en regle). Får han valget mellom å bli lest høyt for av meg eller en lydbok på kvelden er det slett ikke alltid at jeg vinner (snufs!).  Jeg trenger ikke sitte i gangen utenfor rommet og vente på at han sovner. Alle de små tingene som gjorde meg til en sliten småbarnsmor. Vi har nå kommet i en alder hvor det er hjelp i han, oppgavene han fikk utdelt på ukelønnsskjemaet fikser han lett. Han er selvgående og har full kontroll på både netflix og nettbrett. Blomsterbukettene jeg får er ikke lenger en løvetann røsket opp med rota. Han har mistet sin første tann, han har skutt i været, han vet hva han vil. Han overrasker og imponerer med breakdance han i alle fall ikke har lært av meg. Da vi var på svømming for en stund siden fikk jeg beskjed «ikke hold meg, jeg klarer det selv».

Nei, jeg er ikke lenger en sliten småbarnsmor.

Vi har fremdeles trampoline i hagen, og jeg hører stadig på barnemusikk (det vil si, det er Trond Viggo Torgersen, barna elsker den, men den er vel like mye for voksne?) i bilen. Kaffen blir fremdeles kald og jeg bruker lang tid på do (dog uten å fake magetrøbbel). Barna mine er bakgrunnsbilde på telefonen (det er dessuten noen tusen bilder av dem på kamerarullen). Alle punkter fra listen med sikre tegn på at du er småbarnsforeldre. Men hvor lenge er man egentlig småbarnsforeldre? 

I dag var lillebrors siste dag på barnehagen. Jeg synes kanskje det er mer sentimentalt enn han. Han er klar, men er jeg? Og hva er jeg nå, når jeg ikke lenger er småbarnsmor? Når jeg går ut av denne båsen jeg har satt meg selv i, er det da en ny bås som venter meg? 

Abelone

 

Advertisements

7 comments

  1. Det som også er litt kult – eller kanskje ikke kult men det er det ordet jeg kom på akkurat nå – er når man føler at man «kjenner» en del folk men som man ikke vet hva heter, de er «pappan til Lars» eller «mamman til Sara» og tiden kommer dit hvor man føler et visst behov for faktisk å hilse på dem på nytt for å få navnet deres.

    Lik

    1. Ja, det er faktisk litt morsomt, vi vet en del om dem, men aner ikke hva de heter. Det har blitt litt lettere i facebookalderen da? Stor sjanse for at man er med i en felles gruppe.

      Lagrer alltid foreldrelister på telefonen men barnets navn i parantes, men verre med de som ikke kommer i liste. Har også noen med nummer og fornavn, men får ikke fylt ut resten fordi de ikke står i katalogen.

      Er ikke så mange som tørr innrømme at de har glemt navnet til noen da, det står respekt av å presentere seg på nytt da!

      Likt av 1 person

  2. Telefonen min er full av «mamman til» og «pappan til», takk Morten for at du fikk meg til å le. Jeg vil ikke kalle deg småbarnsmor lenger, egentlig, selv om jeg selv kaller meg det…. merkelig når den eldste er lenger enn meg plutselig.

    Jeg er plutselig tenåringsmamma. Helt merkelig, kanskje vi bare er Anja og Abelone, mamma på si?

    Lik

  3. Når ungen begynner på skolen (iallfall når minsten gjør det) er man bare «mamma til», men så kommer ungdomsskolen og da er man tenåringsmor (eller bare gammal). Sånn er det.

    Fin tekst!
    Gratulerer med førsteklassing.

    Lik

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s