Fra hytte til hytte i Oslomarka

Ulempen med markahyttene er at det fem dagers avbestillingsfrist. Fordelen er at du dermed likevel kommer deg ut. Selv om formen ikke er på topp og værmeldingen sier det kan bli kaldt og vått.

Du husker kanskje at jeg i januar fortalte at jeg hadde satt familien et hårete mål om overnattingstur hver måned?  Og etterpå kom det ikke noen oppfølging… Så tre måneder etter tenkte du kanskje at det var et typisk nyttårsforsett? Vi har vært på tur, jeg har bare ikke fått skrevet om det. De fleste tekstene jeg skriver kommer ordene av seg selv, men disse turbeskrivelsene blir fort «så gjorde vi det, så gjorde vi det og alle var enige om at det hadde vært en fin tur». Det blir verken spennende eller morsomt å lese. Så jeg leter og leter etter den riktige innfallsvinkelen. Med eller uten den riktige vinkelen: jeg har lyst til å skryte litt over helgens opplevelse og sier som Stormberg «små turer er også store!»

Denne måneden satt jeg et ekstra hårete mål: hytte-til-hytte-tur. Hadde jeg vært smart hadde jeg selvsagt lagt det til 1.mai helga og dermed kunne krysset av to hytter og to måneder på en helg, men så lur er jeg selvsagt/dessverre ikke. Jeg har sett mye på kartet for å se om det i det hele tatt er mulig å gjennomføre hytte til hytte for en familie på en helg. Det er det, har funnet i alle fall et par alternativer.

En annen ulempe med markahyttene er at dersom du skal bruke kollektivt med barn for å dra på tur, så «bruker du opp» mulig gangavstand på å komme seg til utgangspunktet for turen. Det er sjelden at bussen kommer nærmere enn bil liksom. Og siden jeg ikke ville gå i ring, så måtte vi sette ut en bil i andre enden også. Muligens ikke den beste ideen i fredagsrush… Tro om det er mulig å finne seg en privatsjåfør? Det hadde nok vært lurere!

Vi skulle uansett ikke gå så langt den første dagen, bare 3,5 km. Det er jo bare så langt som ned til skolen omtrent. Jeg bør vel innrømme at jeg ikke har forsøkt å gå med barna det stykket. Men hvis vi beregner dobbel så lang tid som jeg bruker selv… ca en time altså. «Ja, men det går jo greit» tenkte jeg. Muligens hadde det tidsestimatet holdt dersom vi hadde valgt veien istedenfor stien, men det er kjedelig med vei. Og for alle del, to timer er ikke ille det! Det regnet, men humøret var på topp. Vi hadde fått oss en tursang; «langt å gå». Riktignok kunne vi bare refrenget og de tre første linje, men det var fengende. Hele helga gikk vi og sang på den. Barna syntes dessuten at naturen var nydelig, spesielt med en kjeks i ene hånda og en karamell i den andre.

Ankomst Øvresaga hytte klokka 20, vi rakk det mens det var lyst! Middag: gamle svarte og stekte epler til dessert. Glør er trolig bedre enn gryte, men jeg hadde ikke tid til å vente på glør i ovnen. Barna er noen morgenfugler, og vi holder stort sett ganske strengt på leggetiden. Sen kveld betyr enda tidligere morgen. Merkelig nok. Men sengene på Øvresaga er angivelig så gode at det gikk an å sove lenger der enn hjemme. Muligens gjør kanskje mangelen på fristelser som TV, iPad og Xbox at det er lettere å drøye den litt lenger på morgenen? I alle fall ble vi i senga til nærmere ni. Kan ikke huske sist det skjedde. Må ha vært mens de var babyer. 

Øvresaga er egentlig verdt et eget innlegg. Kan det være den fineste hytta i marka? To soverom, egen stue/kjøkken. En ovn som varmer nesten litt for godt. Ryddig og velutstyrt. Romslig nok til å få tørket klær. Kanoer til utlån. Og skulle TV-abstinensen bli for stor kan du alltids stille deg på trappa med kikkert å se på naboens TV. Da vi forlot hytta dagen etter var det i strålende solskinn og til fuglekvitter. Her burde jeg selvsagt ha hatt et flott bilde å vise fram… Veldig mange steder i marka er man utenfor dekning (og lademulighet), jeg har derfor gjort det til en vane å skru på flymodus. Ute av syne, ute av sinn. #offlineclock liksom, prøv #offlineweekend! Uten en skjerm mellom meg og ungene, selv om den bare filmer dem, er det duket for felles opplevelser og gode samtaler. Det slår Snapchat any day. 

Mor og mor, hvor skjønne små blåveis vokser her
Er de ikke vakre der de står?
Midt i alt det grønne, den blåe fargen er
Moren smiler, for hun skjønner det er tegn på vår
(fritt etter hukommelsen, egentlig skrevet av Herman Hermani/Reidar Andresen?)

Skal jeg nevne noen høydepunkter fra turen til Røyrivannskoia må det være mengdene med blåveis, at storebror og jeg fant vår første geocache (etter å ha forbannet den idiotiske GPS’n og egentlig gitt opp – kanskje på tide å lese bruksanvisningen?), bollepause med utsikt i strålende solskinn og samarbeidet mellom guttene om pinnebæring. Og at vi kom til hytta før regnet. 9 km tar sin tid, og når man går det med sekk på ryggen hele dagen føles det like slitsomt som en enda lenger fjelltur. Eller kanskje er det bare jeg som har blitt i dårlig form? Muligens var det jeg som sinket følget mer enn guttene… Særlig da jeg sklei av brua og landet midt i gjørma (mest såret stolthet akkurat da, men på natta våknet jeg av at jeg snudde foten ned mot madrassen og traff blåmerket. Men jeg overlever begge deler!)

Middag: pitapizza i panne akkompagnert med gitar og røykvarsler. Ikke slik å forstå at jeg svei dem! Røykvarsler i samme rom som kokeplate og uten avtrekk… Vi utløste den også da vi laget frokost. Da rakk jeg å si «det begynner å bli litt røykfylt her, vi bør sikkert åpne vinduet» før den begynte å hyle. Det merkelige er at vi har faktisk vært på denne hytta før, kan ikke huske at vi hadde det problemet da. Hadde planer om ananas med smørbukk til dessert, men vi kastet oss heller over lørdagsgodtet og spillpakken vår. Og plutselig var det leggetid, og far i huset sovnet mens vi andre var ute for å pusse tenner i regnværet.

Jeg husket å ta bilde av Røyrivannkoia!

Røyrivannskoia var faktisk den første markahytta jeg overnattet på. Nå er vi tilbake, to år senere. Sist var det sykkeltur med en overnatting. Her kan du trygt lese mellom linjene at hytta er lett tilgjengelig, for det er akkurat det jeg forsøker å si. Min forventning til markahyttene er egentlig basert på denne. Skjønt når sant skal sies, jeg kan ikke huske at den var så shabby sist? Fant ikke brødkniv, en  ødelagt kommode og ikke en ren gulvklut i sikte. Den har angivelig seks sengeplasser, men det er for gode venner. Det er nemlig to familiekøyer… Finnes også noen madrasser da, så om man ikke er så gode venner går det likevel. Denne gangen hadde vi imidlertid hytta helt for oss selv, det gir litt større frihet.

Søndag morgen våknet vi til lillebrors begeistrede «det snør!» Store kjerringer falt utenfor vinduet. Jeg snudde meg rundt og sov videre! Taktikken virket, for da vi sto opp hadde det gått over til regn som senere bare ble overskyet.

En ulempe med markahyttene er også at du må vaske deg ut. Gjerne etterlate hytta hakket bedre enn da man kom. Det kan være en utfordring med tilgjengelig materiell. Putter du inn et par overraskende oppfinnsomme unger i miksen kan du få en ekstra utfordring. Det er klart at mine barn også tester grenser, men de bruker vanligvis å følge reglene. Jeg sendte dem ut med en regel; ikke lov å falle i vannet. Så gikk de for å mate endene med brødrestene våre da. Jeg hadde tydeligvis ikke spesifisert at det heller ikke var lov til å bruke tømmerstokker for å komme seg ut på (den ekstremt tynne) isen. Holder den både brød og ender, så holder den vel et par barn også? De hadde vel skjønt relativt fort at dette ikke var en god ide. Og godt inspirert av Jack frost reddet storebror den lille som ikke turte røre seg. Heldigvis var det på grunna og de kunne krabbe i land. Da jeg spurte om hvorfor de gikk ut var svaret «du sa jo at dersom vi klarte å fange en and kunne vi ta den med hjem og ha den som kjæledyr!» Ja… Det er ikke alt man kan spøke med altså! Like før hadde jeg oppsummert at vi hadde en del klær vi ikke hadde brukt, plutselig fikk vi bruk for dem likevel, og de 40+ kiloene vi hadde med virket veldig fornuftig. At jeg måtte tømme sekken etter at jeg akkurat var ferdig med å pakke den var derimot ikke like morsomt. Men jeg tror de lærte noe viktig av å gå hjem med våte og kalde sko. Det gjorde nok også at vi gikk noe hardere enn vi ellers ville gjort, så de fem kilometerene på vei gikk unna på et par timer. Hadde ikke trodd vi skulle rekke kafeen på Losby, men det gjorde vi med glans. Og dermed hadde vi gått vår første hytte-til-hyttetur i østmarka, totalt 1,8 mil på tre dager. Det er jeg fornøyd med!

Helgens lærdom: den største hindringen for å dra på langtur ligger i hodet. Og det gamle speidertrikset med å ha med brødposer for å putte i støvlene om de blir våte hadde vært lurt å huske. 

Abelone

 

Advertisements

2 comments

    1. Muligens var brødposer bedre da mine føtter var mindre. Har brukt vanlige poser også, men det blir så mye som stikker opp. (Marked.no sine tror jeg forresten ikke funker særlig godt, de er litt tynne og går fort hull i. Merket det godt siden vi pakket en del klær i dem på turen. Posen fra rema og meny holdt. Men de bæres jo ikke særlig langt i hanken, så til primærformål funker de godt).

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s