Jeg gikk i fella

Jeg har blogget ikke så mye i fjor. Jeg gikk i en klassisk bloggfelle – jeg begynte å tenkte på hva du som leser ville synes om det jeg skrev. Ikke slik å forstå at det var statistikk og frykt for at lesere skulle forsvinne jeg tenkte på. Heller ikke nettroll og redsel for stygge kommentarer. Ikke en gang sjansen for at digitalt liv skulle gjøre meg mer sårbar i «det virkelige liv» f.eks. ved å fortelle potensielle tyver om når huset står tomt. Det var faktisk det motsatte. Jeg tenkte på signaleffekten. Jeg er liten, i bloggsammenheng i alle fall, men ved å fortelle om det vi gjør, så alminneliggjør jeg vel også dette? Lager et press for «alle andre». For det er klart det er de gode tingene jeg vil vise fram.

Jeg fortalte ikke om det morsomme vi gjorde. Jeg begynte å tenke på de som ikke har råd til å gå på kino eller i svømmehall, de som ikke har råd til å gå i bursdager fordi de må ha med gaver. Jeg tenkte på de som «bare er hjemme» (men ikke på de som har #hjemmeferie, for det er ikke problematisk å være hjemme om du har opplevelser. Men det er en helt egen diskusjon). Selv om jeg har skrevet flere poster om billige aktiviteter, så er det like ofte vi gjør noe som koster penger. Og hver gang jeg forteller om det, øker jeg ikke presset? Bidrar kanskje til at enda en faller utenfor? Eller i alle fall føler seg utenfor.
Jeg fortalte ikke om ting jeg kjøpte. Jeg prøver å være miljø- og økonomibevisst, men er ganske glad i shopping likevel. Særlig duppeditter. Og hver gang jeg forteller om det, øker jeg ikke kjøpepresset? (Og belastningen på miljøet. Dessuten, hadde vi ikke handlet så mye, så hadde det vel heller ikke vært så mange trailere med dårlige vinterdekk på veiene? Men igjen, det er en annen diskusjon).

Jeg fortalte ikke at jeg i høst besøkte 4 europeiske hovedsteder på 1,5 måned (riktignok var Oslo en av dem, men jeg er tross alt en forstadsfrue som verken bor eller jobber der). Eller at jeg året før besøkte 3 land på en uke. Jeg elsker å reise og oppleve ting, men det var det med å alminneliggjøre det. Det er ingen menneskerett å reise til varmere strøk minst en gang hvert år. Jeg kunne selvfølgelig fortalt om en våt og kald campingferie i Sverige i sommer da, det hadde vært innafor. 

  Det var ikke deg, det var meg. Jeg som påstår at jeg ikke bryr meg om hva folk synes. Jeg som har selvtillit nok til å stole på meg selv. Jeg ble redd for å øke presset. 

Det er likevel ikke den hele og fulle sannheten. Det siste året har vært travelt, veldig travelt. Da blir det lite energi igjen til kvelden. Tidligere hentet jeg energi fra bloggingen. Var det fordi jeg begynte å tenke politisk korrekt, at jeg ikke fant tidslukene? Eller var det kanskje tidstyven på stua (tv’n om det skulle være noen tvil) sin feil? Den ble mer fristende enn bloggen. Den støter ingen. Men det var ikke den eneste energigiveren min jeg har prioritert bort – uten egentlig å merke det selv før nå, sett i ettertid. Som Postgirobygget sier: «etterpåklokskapen er den eneste eksakte vitenskapen».  

Jeg påstår jeg er en mammablogger, men jeg viser ikke barna mine. Jeg påstår jeg er rosa, men jeg viser ikke antrekk. Jeg sier det er en hverdagsblogg, men jeg forteller ikke noe særlig om livet mitt. Er det på tide å legge om stilen? Fortelle mer om meg og mitt? Om alt det som opptar meg? Ikke tenke fullt så mye på konsekvenser og hvilke signaler jeg sender? Slutte å gjemme seg bak lego, fakta og lenkelister? Jeg er fremdeles usikker. 
Abelone

P.S. Visst du at kaostrollet har kommet seg på Facebook?

Advertisements

One comment

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s