Maiutfordringen dag 7: Da jeg var på din alder

Inspirasjonen i dag husker jeg. Det kom fra mamma-utfordringen.
Mye av det, kanskje til og med det meste, gjør jeg allerede. Men akkurat punkt nr 9 synes jeg var morsom. Da jeg var på barnas alder. Dersom du nå håper på noe lignende Weird Al Yankcovics sang blir du nok skuffet.

Barna mine er tre og seks år. Jeg husker ikke noe fra jeg var tre år, i alle fall ikke annet enn vage minner. Om en tapet, en lusekur og en katt. Men fra jeg var seks husker jeg en del.

Jeg begynte i ny barnehage da jeg var seks år. Mens vi hadde vært på besøk hos bestemor på sommeren hadde jeg begynt å høre på barnetimen på radio om morgenen. Ettersom det var en serie som ikke var avsluttet fikk jeg lov til å høre den og så gå til barnehagen alene etterpå. Jeg følte meg kjempestor når jeg var alene hjemme og låste og gikk selv. Nøkkel rundt halsen i hyssing. Barnehagen var mindre enn et kvartal unna og det var ikke så mye trafikk på den tiden. Barnehagen stengte dessuten kl 15 (og da var vi tre stykker som hadde vært der en time lenger enn de andre). Vi spiste middag 16.30. Jeg har enda ikke skjønt hvordan foreldrene mine fikk det til å gå opp. Turboprinsen er seks år, og jeg ser ikke for meg å sende han avgårde alene noe sted enda. Han blir skolegutt til høsten, og i teorien stor nok til å ta buss til og fra skolen alene. Det er mulig det et mamma’n som er problemet, jeg føler meg ikke komfortabel ved tanken.

Da jeg var seks år hadde vi hustelefon. En grå med tallskive. Man ringte ikke før kl 17 hvis ikke man måtte, spesielt ikke ut av distriktet. Jeg var muligens litt eldre da jeg lærte meg hjemmenummeret vårt, men ikke så veldig mye. I ettertid har jeg tenkt at det er fornuftig med hjemmetelefon. Lettere å følge med på vennene når de ringer hjem i forhold til en fasttelefon. Det helt store behovet for å ringe hadde jeg trolig ikke da jeg var seks år, akkurat som turboprinsen ikke har det enda (men han har allerede spurt hvor gammel han må være for å få egen telefon).

Jeg løp i grunnen ganske fritt da jeg var seks år. Vi var noen barn i gata, og vi møttes stort sett hver dag. Vi gikk på besøk hos hverandre, syklet i gata sammen eller utforsket berget like ved. Vi hadde regelen om at vi skulle si fra hvor vi var og helst være så nært at de kunne rope oss inn, men vi følte oss aldri overvåket. Theresesaken hadde enda ikke skjedd, verden var et trygt sted.

Jeg har mange fine minner fra barndommen, og jeg vil gjerne gi barna mine mange av de samme minnene. Om å kunne løpe fritt. Men den store vide verden høres så farlig ut nå for tiden. Det er mulig verden har blitt mindre, men den virker så mye farligere nå. Kanskje er det bare fordi jeg leser nyheter? Vi hadde sykkeltyveri den gangen også, men det var sjelden. En gang ble til og med fotballen min stjålet fra garasjen. Jeg husker jeg var veldig lei meg og vi lette mye etter den. Den kom faktisk til rette også etter en evighet – altså en dag eller to. Men stort sett fikk ting stå i fred.

Jeg skulle ønske at alle kunne følge kardemommeloven. Da hadde vi kanskje hatt en verden slik jeg husker den som?

Abelone

Advertisements

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s