For sent

Det er februar og kaldt ute. Fremdeles er det mørkt på morgenen. Jeg ligger i senga og har det gansk bra. Det er morgen, klokka er seks. Glipper litt med øynene. Barna er for lengst på vei opp. Turboprinsen har funnet klær både til seg selv og til lillebror. Han hjelper lillebror med å bli klar. «Mamma, nå er vi klar. Du lovte å skru på tv når vi hadde kledd på oss». Med et sukk bryter jeg meg løs fra senga og tusler opp for å skru på barnetv.

En time senere er øynene åpne, klær tatt på, frokosten spist opp, oppvaskmaskinen tømt, matpakke smurt, robotstøvsugeren gjort klar, klær som skal være med i barnehagen lagt fram og beskjed om at når «den filmen er ferdig skal vi gå» gitt. Filmen har akkurat begynt, og varer en halv time. Jeg prøver å forhandle om at vi kan ta den opp og se den når vi kommer hjem. Det ender som vanlig med protester, men de blir med til gangen for å kle på. Etter å ha løpt å skrudd av og på robotstøvsugeren et par ganger. Og klaget over at de ikke har fått det de ville ha til frokost. En har gjerne vært innom kjøkkenet å hentet en banan. Og da må den andre også gjøre det. Men til slutt har vi endelig fått på oss klær og sko og er klare til å gå. Nøkler, nøkler, nøkler. Finner dem til slutt. Barn, veske, sekker, klær til barnehagen, ekstra votter, alarmen på. Puh, vi er ute av huset. Inn i bilen. «Klatre selv!» «Nei, mamma skal spenne fast meg!» Vi spinner opp fra garasjen og er endelig på vei. I baksetet synges det for fullt volum. Jeg prøver å ignorere det. Bedre enn de høye «Hadet barnehagen! Hadet barnehagen! Hadet barnehagen!» som kan gå meg på nervene. Få minutter etter er vi framme. Ut av bilen, inn i barnehagen, av med klær. Kose-kose, nuss-nuss, hadet-hadet, hyl-hyl. Levering gikk greit i dag også etter et omfattende rituale.

Vel ute igjen har det så vidt begynt å lysne på himmelen. Fra parkeringsplassen ser jeg at det går sakte på E6. Som vanlig. Inn i bilen, ut i kø. Heldigvis trenger vi ikke stampe lenge før vi er ute av køa igjen. Inn på jobb, stempler kl 8.07. Uret sier pip, men døra videre vil ikke åpne seg. Resepsjonsdamen sier «Du er sent ute i dag. Du må gå bort i kantina og fylle ut skjema». Skjema? «Ja, de vil kartlegge hvorfor ansatte kommer for sent og prøve å finne løsninger på dette». Vi har verdens søteste resepsjonsdame, og hun liker helt tydelig ikke å være budbringeren.

Jeg tusler bort til kantina. Der er det kø. Jeg er ikke den eneste som har kommet for sent i dag. Jeg fyller ut skjema. Grunnen til at jeg er sen? Hmmm… Hunden spiste opp leksene mine, nei, jeg mener… eh… barna ville ikke gå… eller… at… eh… Ærlighet varer lengst, jeg skriver «jeg var oppe sent i går og slet med å komme meg opp i dag». HR-konsulenten sukker. «Da må jeg gi deg en anmerkning. Det vil telle i det neste lønnsoppgjøret.» Søren, kanskje eg burde ha løyet? Hun følger meg til kontoret. Sjefen min ser strengt på meg. Klokka har blitt 8.34 og jeg har enda ikke fått kaffe.

På kontoret tar jeg på fagforeningshatten min. «Hva med trivsel?» spør jeg. «Produktivitet?Administrasjon av denne ordningen må da ha gjort at vi får gjort mindre? Bare denne personen som skal følge oss er jo en bortkastet ressurs.» Det er mye bortkastet tid ved å vente på folk som kommer for sent også. «Slik kan vi ikke ha det, og derfor har vi nå valgt å gå såpass drastisk til verks».

Heldigvis har jeg det ikke sånn. Jeg har fleksitid. Men overført til arbeidslivet ser jeg for meg at tiltaket mot forsentkomming vil være omtrent sånn. Arbeidstakere ville aldri ha funnet seg i det. Men når det gjelder barn applauderer vi det. Det er viktig at de lærer, sier vi. Men helt ærlig, virker det? Hvor mange av oss har vel ikke opplevd møte-u-kultur? Folk som kommer for sent, mobiltelefoner underveis og folk som sniker seg ut og inn. Jeg har forståelse for at det blir forstyrrende på skolen. Men er det ikke holdninger vi bør jobbe med da? Så vidt jeg husker var det ikke bare til første time vi slet med å komme tidsnok. Det har sikkert ikke blitt bedre med enda flere forstyrrelser/fristelser f.eks. smarttelefoner. Også blant voksne diskuteres det hvordan man skal komme ukulturen til livs. Så da lurer jeg litt på, vil det ha noen effekt å låse dørene og fylle ut skjema. Man kan kanskje hevde at det er en del av det holdningsskapende arbeidet, men jeg frykter at man administrer seg i hjel og at man dessuten legger skjemaet i en skuff og aldri får gjort tiltak.

Abelone

Advertisements

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s