Jeg er delt

Jeg skulle gjerne vært med på kampanjen «Mammabloggere om mobbing«, for jeg synes det er et viktig tema som engasjerer. Men så sliter jeg litt med «reglene». Kanskje er det fordi barna mine fremdeles er så små at digital mobbing ikke er noe problem enda. Eller kanskje fordi jeg i jobben min er oppmerksom på innsynsproblematikk.

1) La PC-en være i stua eller i et annet fellesrom. Hvorfor skal barn og unge ha egen PC på rommet? Dette gjør at du mister ALL kontroll. Det finnes mange voldsfilmer lett tilgjengelig på YouTube. Det er ikke alle programmer som skal beskytte mot skadelig innhold som beskytter mot ALT. Dessuten: La dem ha en KREATIV barndom og ikke en DIGITAL barndom.

Ingen grunn til at pc’n ikke skal være på et annet rom? Har du hørt musikken på Sophie (lillesøsteren til Josefine) eller? En halvtime med den, og du har lyst til å skyte maskina. OK, kanskje ikke skyte den da, men du skjønner poenget. Noen vil sikker sikkert si at man kan jo alltids skru ned lyden. Eller bruke hodetelefoner. Og det kan man jo. For når man er sliten av å ha på hodetelefoner, så er sannsynligvis spilletiden ferdig også. En datamaskin vil i likhet med alle andre elektronikkprodukter tiltrekke seg støv og har massevis av ledninger. Med andre ord; ROT. Jeg liker å skjule rotet mitt på et annet rom. Jeg er ikke spesielt glad i å ha folk som kikker over skuldra mi når jeg holder på på datamaskina, så hvorfor skulle barna våre være det? At det kan være fornuftig, ja, det er det nok.

Nå har ikke jeg testet foreldrekontrollprogrammer, men jeg tviler på at vi kan stole 100% på noen av dem. Jeg anser det også som veldig sannsynlig at en fingernem tenåring klarer å komme seg rundt den. Det er dessverre slik at veldig mange barn har bedre dataferdigheter enn sine foreldre. En grunn til det tror jeg er at barn ikke er redde for å forsøke å trykke. Foreldre må bli flinkere til å våge å prøve og komme over dataskrekken.

Dessuten, trenger kreativ og digital barndom å være motsetningsforhold?

2) Før var webcamera et tilleggsutstyr man kjøpte til PCen. Nå er de fleste utstyrt med webcamera allerede. Du skal være klar over at barn og ungdom legger ut bilder som kan skade deres omdømme stygt. Det finnes flere eksempler på jenter ned i 12-års alderen som er blitt bedt om å posere i bare undertøyet. Ved å ha PCen i stua eller et annet fellesrom er det mindre sjanse for at nettopp dette skjer. SNAKK med barn og ungdom om dette.

De fleste bærbare maskiner er utstyrt med webkamera. Men man trenger ikke webkamera for å ta utforende bilder. Et vanlig kamera holder i massevis. Jeg tror veldig mange har tatt utfordrende bilder i sin ungdom. Er ikke det en del av det å utforske seksualiteten? Bildene trenger jo ikke lagres på datamaskina heller, usb-pinner har blitt billige… Problemet er når bildene deles. Da har man ikke lenger kontroll på dem. Og det tror jeg kan være greit å snakke om. For det er jo en gang sånn at bilder på nettet har det med å dukke opp igjen.  Helt kan man uansett ikke beskytte seg, det har jo vært noen saker hvor man har limt hodet på et annet bilde. Det skal ikke store kunnskapen til å få til et dårlig bilde f.eks. av skolefotoet. Og selv om det er tydelig at bildet er falskt, så tviler jeg på at det er særlig morsomt med så kreative «venner».

3) Barn og unge må ALDRI, ALDRI under noen omstendigheter møte mennesker de har chattet med på nettet alene.

Det er i grunnen en god regel. Den burde kanskje gjøres ut til «uten i følge med voksen», for jeg er ikke sikker på om det hjelper at man er to barn. Jeg skulle gjerne sett at alle i verden fulgte kardemommeloven og var snille og greie, men dessverre er det ikke slik. Derfor gjelder nok irske ordspråket «En fremmed er en venn du ennå ikke kjenner». Mange har den regelen at man ikke skal snakke med fremmede. Men kan vi gå gjennom livet uten å ta en sjanse og snakke med fremmede. Hvordan skal vi da bli kjent med nye mennesker? Jeg er innflytter, og jeg synes det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker i nærmiljøet!

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

Man kan fremdeles dele inn i grupper og velge hvem man ønsker å publisere til. Er du sikker på at du får alle oppdateringer? Og er du sikker på at du ønsker å vite alt om barnet ditt?Når er det greit å slutte å overvåke barna sine? 18 år? Det har også vært en del oppmerksomhet rundt lærere som har vært venn med elever på facebook. Men kan det ikke være en lærer som prøver å følge med og passe på elevene sine like gjerne som at h*n vil noe galt? Jeg har begynt å føle meg gammel på facebook når jeg følger med yngre slektninger og ikke skjønner hva de snakker om, og jeg føler at jeg er ganske tilstede i den digitale verden. Vi hadde hemmeligheter for foreldrene våre før i tiden også. Noen ganger løy vi til og med om hvor vi hadde vært.

5) Det er ene og alene de som blir tatt bilde av som bestemmer om bildet skal slettes. PUNKTUM! Skal du ta bilde av noen må du spørre først. Hvis vedkommende sier du skal slette dette etterpå, så gjør det.

Spør du barnet ditt om det er greit at du tar bilde av det før du gjør det? Hver gang? Det er ganske mange motiver som blir ødelagt dersom du skal spørre om lov først. At man skal spørre før man publiserer bilder av noen er greit, når bildet først er der ute er det jo ikke bare-bare å få det bort. Det er litt den kritikken mammabloggere har fått; at vi publiserer bilder av barna våre uten at de har gitt samtykke selv. Skal vi eller barna våre få velge sin digitale profil? Men selvsagt, det er greit å lære seg å vise den respekten at man sletter bilder noen ikke liker.

6) Ha alltid kontroll dersom barna tar bilder med Ipoden, Iphonen, mobiltelefonen eller lignende. Gir du disse produktene til barna dine, er det du som eier dem. Det vil si at du har passordet og sjekker bildene barna tar hver eneste dag. Hvis noen bilder er på kanten, sletter du dem.

Hvem eier innholdet? Det har vært mye skriverier om retningslinjene for ulike tjenester. Facebook eier bildene dine. Eller Google+. Eller HTC som eier videoene du lager. Jeg hadde blitt veldig sint dersom noen bare slettet bilder jeg hadde tatt.

Her er jeg litt vant til å sitte på andre siden av bordet. Det er ikke uvanlig at it-avdelinga får forespørsel om innsyn i e-post eller datafiler. Det har vi selvsagt ikke lov til å gi. Det hadde vært veldig behagelig å si at arbeidsgivers utstyr er arbeidsgivers eiendom og at arbeidstaker derfor må akseptere innsyn. Selvsagt er det stor forskjell på et barn og en arbeidstaker. Vi har et annet ansvar overfor barn. Men dersom kriteriet for å få en duppedings er at de må samtykke i at vi får innsyn, er det da egentlig et frivillig samtykke?

Jeg mistenker at dersom du spør meg igjen om 5 år, så ser jeg på det som problematisk. Men enda er barna så små at det ikke er noe problem. De koser seg med fotoapparat, iPad og datamaskin. Jeg er imot mobbing, både «in real life» og digitalt. Jeg vil gjerne være nabokjerringa som bryr seg. Jeg vil gjerne være med på å gjøre det trygt alle steder. Men jeg er samtidig opptatt av at barn skal få være barn og utforske muligheter. Å få mulighet til å eksperimentere uten konstant overvåkning.

Abelone

Advertisements

3 comments

  1. .. men tror du ikke at vissheten om at mor eller far kan sjekke hva barnet holder på med er «trussel» nok itl at barnet holder seg fra å gjøre det vi anser for å være uønsket?

    Jeg er ikke med på anti-mobbe-kampanjen, kanskje mest fordi jeg ikke er en gruppe-person, men liker å gjøre mine ting på min måte. Utover det har jeg ikke satt meg inn i konsekvensene av disse punktene og generelt stiller jeg meg undrende til om prosjektet har noe annet enn demonstrativ signaleffekt, en slags gruppetilhørighet. Hva betyr denne gruppa i praksis?

    Lik

    1. For enkelte er muligheten for at foreldre kan sjekke nok. Men jeg kjenner flere foreldre som ikke er i stand til å sjekke. Jeg kjenner også ungdom som er kreativ nok til å endre logger. Så for mange vil nok ikke trusselen være nok.
      Blir litt som med sykkelhjelm. Veldig mange barn med sykkelhjelm på styret. Hadde det ikke vært en konsekvens ved å ikke ha hjelm hadde den trolig blitt igjen hjemme.

      Om kampanjen har noe effekt? Tja. Litt er jo for å skape bevissthet rundt temaet. Og litt ved at rådene er søkbar dersom noen trenger råd senere. Men i det store og hele, nei, trolig ikke.

      Lik

  2. Reblogged this on Kaostroll and commented:

    I dag starter nasjonal sikkerhetsmåned for femte gang. Noen stor begivenhet har det foreløpig ikke vært for meg, selv om jeg selvsagt følger litt med på kampanjen. Nå er muligens ikke jeg i målgruppen da siden jeg «jobber med data». Men hvorfor synes mange at datasikkerhet er kjedelig? Er det fordi det er vanskelig? Er det resignasjon, at man føler man ikke kan beskytte seg 100% uansett?

    For tre år siden skrev jeg om «mammabloggere mot mobbing». Jeg hadde gjerne sett at det ble en større kampanje som fortsatte. Isteden forsvant de. Jeg har i alle fall ikke hørt særlig om dem siden den gang. Anyway, de hadd noen regler, og jeg hadde noen kommentarer. Jeg har fremdeles ikke skiftet mening, og jeg synes i grunnen at det er greit å ha tenkt gjennom en del av det som foreldre.

    Lik

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s