Et sikkert tegn

20120731-210601.jpg

Hvert år i agurktiden begynner avisene debatten om det er skadelig for små barn i barnehagen. Det er omtrent et like sikkert høsttegn som at fuglene flyr mot sør. Variasjonen er om det er 2 eller 3 år gamle de bør være før det ikke lenger er skadelig.

I dag hadde vg igjen en artikkel om det. Jeg bet meg spesielt merke i dette utsagnet fra Christian W. Beck ved UiO:

Jeg tror mange foreldre har dårlig samvittighet fordi de aner at det ikke er bra, men hele samfunnet er rettet inn mot at ettåringer skal begynne i barnehage

Det hadde kanskje hjulpet om foreldre hadde sluppet å få det i fleisen gang på gang at det et så skadelig å begynne tidlig i barnehagen!

Jeg mener egentlig ikke at vi skal fortrenge forskningen, stikke den under en stol eller feie den under teppet. Det er lett å si at man har et valg, det er bare å prioritere riktig. (Ulønnet permisjon kan også få konsekvenser dersom man blir langvarig syk i permisjonstiden. Heldigvis er kvinner ganske flinke til å glemme både det og pensjonsopptjening når vi har ulønnet permisjon eller redusert stilling), men en del har faktisk ikke råd til å ha ulønnet permisjon i lang tid. Andre liker å jobbe eller får dårlig samvittighet av å ikke være på jobb. Og er det nødvendig å gni det inn for de som har tatt det valget?

Turboprinsen begynte i barnehage da han var 10 måneder. Med han var jeg aldri i tvil om at det var riktig å begynne i barnehage, han var så interessert i andre barn når vi var ute. I dag er han en utrolig sosial gutt på 5 år som kan leke med alle. Lillebror var 11 måneder da han begynte. Han hadde ikke det samme behovet for andre barn, og tilvenning i barnehagen tok også lenger tid med han. Men vi tok oss den tiden. Etter å ha vært syk to uker med vannkopper tre måneder etter at han begynte var han jublende glad for å komme tilbake i barnehagen. Da visste jeg at det var rett også for han.

Min erfaring er, som forskningen som ikke like ofte dras fram sier, at de trenger ikke være hjemme med mor eller far så lenge de er sammen med en omsorgsperson de er knyttet til. De knytter seg fort til de voksne på sin avdeling, og også til de andre barna.

Mange trekker fram at det et så mye i utviklingen man går glipp av. Blir det første skrittet mindre verdt dersom det skjer i barnehagen? Er det ikke det første skrittet man selv ser som blir betydningsfullt og som man husker? Sjansen er vel uansett stor for at en av foreldrene ikke er hjemme når det skjer? Det er fremdeles litt tid på ettermiddagen og i helgene hvor vi får med oss dette. Det er begrenset med tid, men jeg tror ikke tilknytning eller kjærligheten er dårligere av den grunn. Kanskje er vi heller mer bevisste på å ha (kvalitets)tid sammen?

Så får vi som har barn som begynte tidlig trøste oss med at disse ofte har bedre språk enn de som har vært hjemme med mor.

Og helt ærlig, finnes det noe bedre enn å bli møtt av den ungen som kommer løpende mot deg med en kjempeklem når du henter i barnehagen?

Abelone

Meninger? Jeg blir glad for kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s