Anbefalt lesing

Av og til snubler jeg over tekster som treffer meg, rører meg, får meg til å tenke, endrer synet mitt eller bare er veldig, veldig gode. 

Jef har ofte tenkt at jeg burde bli flinkere til å dele slike tekster. Jeg er ganske sikker på at dere også kommer til å like den! En flott sammenlikning av livet og en skogstur – og hvordan man håndterer motgang. 

sitat Å vandre gjennom livets kratt og få en og annen gren i fleisen tror jeg er ganske vanlig og tom litt sunt, det er hva jeg velger å gjøre med de slagene som er avgjørende. 
Tone  – danser i regnet

Abelone

Stemmene i hodet

Dette innlegget har surret rundt i hodet mitt lenge, men jeg har slitt med å finne ordene. For det kan så lett oppfattes at jeg stiller spørsmålstegn ved andre menneskers opplevelser. Og det er jo ikke egentlig det jeg ønsker. «Jeg kan virkelig bekrefte at store og overvektige personer ofte blir utsatt for hets gjennom bemerkninger og blikk» sier lederen for Landsforeningen for overvektig. Og jeg tror på det. Jeg har bare aldri møtt det selv. Samtidig vet jeg for min egen del hvem som er den største kritikeren; meg selv. Og jeg undrer meg om vi kanskje legger for mye i vår egen tolkning av hva andre mener? At vi lar stemmene overdøve det egentlige budskapet. 

Jeg hører om det, men har aldri møtt dem selv, voksne mennesker som ansikt til ansikt henger ut andre, sier stygge ting. Hvem er disse menneskene? De som går bort til fremmede for å fortelle dem hva de synes om dem. De som mener så mye om andre og føler de har rett til å uttrykke det for enhver pris. Som blir kvalme av å se noen. 

BMI og kleskjedene forteller meg at jeg er tjukk (eller «big is beautiful» som enkelt kaller det), og jeg har begynt å omtale meg selv som stor. Jeg har slitt med å finne klær i stor nok størrelse. Burde jeg ikke ha møtt disse menneskene? Eller er jeg så inne i min egen verden at jeg bare ikke oppfatter det? 

Stemmene i hodet derimot hører jeg klart og tydelig. De som sier jeg ikke er god nok, ikke flink nok, ikke tynn nok. Jeg forsøker å ignorere dem. 

Av og til sier stemmene » se på blikket til hun jenta der! Hun mener nok du ikke burde spise den isen, du som er så feit.» En periode da jeg var yngre fikk jeg det for meg at det var viktig å handle slik at det så ut som om det var for (minst) to. For hva kom vel ikke ekspeditøren til å tenke om jeg kjøpte inn masse for å kose meg helt alene? Han kom sikkert til å tenke at det ikke var rart jeg var så feit når jeg spiste alt det der! 

Jeg speiler meg i andres øyne, men jeg vet jo ikke om det er riktig det stemmene forteller meg at andre tenker om meg. I den grad de tenker noe som helst om meg… Vi ser og registrerer alt rundt oss, men tenker vi mye over hva andre gjør Og hvordan de ser ut? Føler noe avsky for det? Jeg liker å tro at fremmede folk har nok med sitt eget og ikke ofrer mye tid på hvordan jeg ser ut eller hva jeg gjør.

Samtidig vet jeg jo at jeg sammenlikner meg med andre. At jeg ser og vurderer. Når noen har satt sammen et antrekk av en kombinasjon jeg alltid har tenkt at ikke kunne fungere og det likevel gjør det. Er ikke sikker på skoene, men resten ser bra ut. Lurer på hvordan det ville sett ut på meg. Lurer på hvor hun har kjøpt det beltet. «Hei, du kan ikke spørre henne om det» roper stemmene i hodet «hun er en helt annen størrelse enn deg! Hun kommer til å tenke at…» Andre ganger er det mer negativt også. Som den sommeren det var populært med sykkelbukse under shortsen. «De har rett» tenkte jeg da jeg så ei større jente bruke det. «Det understreker bare det man vil skjule». Jeg har ikke brukt sykkelbukse under shortsen etterpå. Ja vel, så disser lårene når jeg går. Men gjør det ikke det på alle mennesker? Eller da en daværende kollega dukket opp med en likedan genser som jeg hadde hjemme i skapet. «Hmmmm… er det sånn den sitter på meg også? Men den er jo… formløs. Som om hun forsøker å skjule kroppen sin». Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke lenger skulle bry meg om hva andre syntes om kroppen min, at jeg skulle kle på meg det jeg hadde lyst til. Jeg trenger ikke skjule den, det virker bare mot sin hensikt. Likevel er det nok en del som vil påstå at jeg gjør akkurat det, for jeg elsker jo mine romslige jeans og collegegensere. Eller er det virkelig noen som ville bruke en kalori på å tenke det? 

Nei, jeg har ikke møtt dem ute på åpen gate, disse menneskene som føler de må fortelle hvordan de oppfatter andre. De verste fordommene jeg har møtt har vært fra helsepersonell. Jordmora som insisterte på en sukkerbelastningstest og som var overrasket da den kom tilbake negativ. Legen som mente at fotvondt som senere viste seg å være plantar facit nok skyltes at jeg var overvektig. (Ortopeden min sier de ikke vet sikkert hva grunnen er, overvekt kan være en medvirkende årsak, men stadig flere unge og normalvektige får det også).

Nei, jeg har ikke møtt disse fordommene ute på gata. Er jeg for tykkhudet? Oppfattes jeg som om jeg er på det andre laget? Jeg har snakket med noen om det, hvem disse menneskene er. Alle som er eller kjenner noen som er «betydelig større enn meg» sier at disse stadig opplever det. Hvem er disse menneskene som sier stygge ting til fremmende? Da tenker jeg ikke på barn som impulsivt og fascinert peker på det de ser, men voksne mennesker som bevisst går bort til noen slenger ut av seg noe for å såre dem. Eller voksne som sitter og hvisker høylytt om noen de ser. Hvor er de? Jeg tror deg, men hvem er de? Alle vet jo at kritikk ikke vil hjelpe, tvert imot, det gjør vondt verre. 

Jeg sa at jeg ikke brydde meg om hva andre tenkte om det jeg har på meg. Det satt likevel langt inne for meg å begynne å bruke treningstights. For hva kom vel ikke folk til å si? «De» har ikke sagt en dritt. Eller det er ikke sant. «Så sporty du er» sier folk, «så flink du er som trener». «Så bra at du stiller opp som trener for barna våre på allidretten». 

Og det er det jeg tenker når jeg ser «store» folk ute i samfunnet; «Så bra at du ikke gjemmer deg!» Det finnes noen store mennesker i livet mitt også, og jeg liker å være sammen med dem. For det er virkelig ikke kroppen som teller, men hvem du er på innsiden. Jeg håper bare at stemmene i hodet ikke overdøver det jeg sier. Eller forvrenger det på vei inn. At de ikke tolker blikket mitt negativt. For det er ikke det jeg mener.
Abelone

Kan Stortytel omvende en kindleelsker? 

Stortytel har fått mye pes i det siste fordi toppblogger får masse penger for omtale av bøker der. Jeg skal ikke sutre over at jeg ikke jeg får det eller be om egen kode for verving. Overrasket og muligens litt sjokkert over hvor mye de betaler for omtale er jeg nok, men det et deres reklamepenger. Jeg skal være medlem ganske mange måneder for at de skal dekke inn den der. Jeg fikk litt ekstra prøvetid ved å bruke en kode fra en toppblogger – men jeg vil ikke påstå at vedkommende vervet meg. Valget om å prøve var allerede tatt, men siden jeg kunne få noe gratis… (Nå innser jeg selvsagt at jeg kunne ha brukt flere e-postadresser og flere koder og fremdeles hatt gratis tilgang. Men jeg er vel egentlig for lat til å gidde å gjøre det). Men når sant skal sies hadde jeg nok satt mer pris på at en bekjent som snakker varmt om dere hadde fått en vervepremien istedenfor en tilfeldig blogger. Nåja, deres penger, deres valg. 

Jeg skal heller ikke sutre over prisen. Selv om jeg låner en del bøker på biblioteket og kjøper mye billig, så går det nok fort et snitt på 169 kroner i måneden og vel så det på bøker. Så det er greit det – hvis Stortytel kan erstatte alle bokkjøp. Fri tilgang til både voksen- og barnebøker, ja, da kan jeg forsvare det. Dere er nok hakket over det de fleste synes er greit for en streamingtjeneste, og det er muligens også en grunn til de ikke er like populære som Netflix og Spotify. Kom dere under hundrelappen, og jeg tror at flere hiver seg med. Men OK, det var ikke pris jeg skulle si noe om. Dere har sikkert gjort markedsundersøkelser som viser at markedet er villig til å betale såpass. Eller kanskje det er den norske forlagsbransjen som krever det, hva vet jeg. 

Men det jeg vet noe om og kan fortelle dere, Storytel, er hvordan jeg liker tilbudet deres – og hva dere må gjøre for å beholde meg som kunde. 

Heldigvis er vi mennesker forskjellige. Jeg kjenner mange som elsker å høre på lydbøker – og flere av dem er medlem hos dere. Men jeg er nok av de som foretrekker å lese boka selv. Og det er kanskje der det største problemet ligger. Jeg har elsket min kindle paperwhite siden dag en. Har man først gått over til lesebrett er det ingen vei tilbake. Et nettbrett gjør ikke lenger samme nytten, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det uegnet som lesebrett. Jeg har lett med lys og lykter etter et nettbrett som bruker e-ink. Jeg fant til slutt ett, og tenkte at kanskje det var løsningen på problemet. Jeg kunne jo bare lese bøkene i nettleseren. Nei, lesing krever appen. Jeg har forsøkt. Jeg har virkelig forsøkt. Kjøpte til og med et nytt nettbrett i håp om at jeg skulle bli frelst. Men nei, det er og blir uegnet. Så kjære storytel: lag et lesebrett med e-ink, og jeg er din. Det er klart, det er nok en del som ikke er villige til å betale så veldig mye ekstra for en ny dings, men jeg tror at det er veien å gå hvis du vil vinne det norske kindle-folket. Og de andre e-leserne i Norge, det er jo noen av dem. Alternativt kan dere utvikle en app for kindle, men å befinne seg på konkurrentens plattform er vel kanskje litt risikabelt? Batterikapasitet er også en issue med nettbrett, det er begrenset hvor mange nødladere jeg kan putte i sekken på fjelltur.  

Den andre tingen jeg har å utsette på dere er antallet bøker man kan ha offline. Når man er vant til å forberede seg på ferietur og laster ned i massevis på forhånd, da blir de 5-6 bøkene deres pinglete i forhold. Jeg skjønner at det ikke er snakk om veldig store datamengder, og dessuten har jo rome like home kommet for fullt, men jeg må liksom ha et lite utvalg når vi er på veien. Ikke noe er mer irriterende enn å komme til er skikkelig spennende punkt i boka og så miste dekningen. Det skjedde faktisk flere ganger i sommer!

Leste også et sted at det kun var mulig å høre på en enhet samtidig. Da er vi fort tilbake til prisen igjen. Den prisen dere har lagt dere på må erstatte alle bokkjøp – i alle fall for meg, det innebærer familiedeling i prisen. Jeg antar at man kan lure systemet og spille offline, men da var det antall bøker igjen. Det er også en del mangler i biblioteket, titler jeg leser om og som jeg får lyst til å lese, men som ikke er tilgjengelig. Det gjør at tjenesten ikke kan erstatte 100% bokkjøpene. 

Så nei, jeg har sagt opp mitt abonnement. Du klarer ikke å omvende en kindlelsker til å konvertere til storytel. Tror jeg. For hvordan skal jeg nå få vite hvordan det går med Molly? To dager igjen på abonnementet og 9 timer igjen i boka…. 

Kindle blir fortsatt min foretrukne turkamerat


Abelone

Dagen jeg nesten døde

For to uker siden ble jeg nesten drept.

Greit, det er litt overdrevet. Det var jo tross alt ikke sånn skikkelig ille nestenulykke.Flaksen og marginene var på min side denne gangen, vi kom fra det uten en skramme. Men det kunne like gjerne gått skikkelig, skikkelig ille. Hvis flaksen ikke hadde vært på min side.

Vi holder på å pusse opp hytte, og denne helga skulle vi oppover med ny sofa. For en gangs skyld var det jeg som kjørte med tilhenger. Det er ikke så ofte jeg kjører med henger, men siden jeg var sjåfør denne gangen, opplevde jeg det så mye sterkere. Fartsgrensa på stedet er 80 km/t og jeg lå i fartsgrensa. Bak meg lå det en bil svært nært, jeg spøkte med at han sikkert prøvde å spare bensin ved å minske luftmotstanden. Vi passerte flere oversiktlige steder, og jeg stusset litt på at han ikke kjørte forbi siden han lå så nært meg, men han ble liggende. Inntil to andre biler tok oss igjen og kjørte forbi. Da han måtte også forbi. Plutselig skjønte jeg at hvorfor han hadde ligget bak – han hadde også tilhenger. Men han hadde tydelig sterk bil og peiset på og forbi. I det han svinger inn foran meg igjen faller en vedkubbe av lasten hans. Jeg rekker ikke å reagere, jeg rekker bare å registrere at «Shit, der kommer det en vedkubbe i frontrutehøyde!» Heldigvis var kurven på vedkubben slik at den traff bakken før den spratt opp igjen under bilen vår og gjorde flere hopp under den. Der og da var jeg bare lykkelig for at katastrofen var avverget,vi fikk ikke knust frontrute, vi kjørte ikke i grøfta. I det den andre bilen forsvinner i horisonten innser jeg at jeg burde ha forsøkt å stoppe han.Det burde selvsagt ha vært skrevet skademelding i fall vi fikk skader på vår bil, men enda viktigere at han fikk sikret lasten sin slik at ikke flere farlige situasjoner oppsto. Jeg antar at han ikke oppdaget hva som skjedde, jeg håper i alle fall det, ellers ville det jo være ganske uaktsomt.

Etter at jeg selv begynte å kjøre med tilhenger har jeg lagt mer merke til hvordan andre med tilhenger kjører. Jeg vet ikke om det er fordi det mangler kunnskap eller om folk bare gir blaffen, men det er skremmende! På slutten av sommeren hadde jeg en tur hvor jeg stadig ble forbikjørt i 80-sonen, så jeg fant ut at jeg fikk gi litt på og heller henge med på de andre (Kan man innrømme å ha kjørt for fort på en blogg? Jeg anbefaler det ikke altså! Det er en grunn for at fartsgrensene er der!). Så jeg ga litt på, men ble fremdeles tatt igjen. Og forbikjørt. Av en bil med tilhenger uten bremser! Uten bremser er fartsgrensen 60 km/t! Jeg kjørte betydelig raskere enn det! Vel, ikke etterpå. Jeg fant ut at det var like greit å slippe han langt avgårde, like bak han hadde ikke jeg lyst til å ligge. Det er jo en viss sjanse for at noe skulle skje. Har sett det før. Det begynner å bli noen år siden, men vi ble altså forbikjørt på en smal, svingete vei av en tilhenger (ja, den hadde en SUV som trakk den da) med tre båter på for noen år siden. En halv time senere passerte vi dem – da lå tilhengeren opp ned og båtene strødd i grøfta. Jeg må innrømme at jeg godtet meg litt (etter å ha konstatert at ingen var skadet). Det er noe i uttrykket «hastverk er lastverk»…

I de fleste tilfeller går det bra. Det er ingen som ønsker å kollidere, så sammen klarer vi heldigvis ofte å avverge mange ulykker. Men ikke alltid. Jeg skal selvsagt ikke legge skylden på tilhengere. Men en del av ulykkene skyldes nok sjåfører som ikke vet bedre.Det er visst faktisk en del som ikke vet at maks hastighet for tilhengere er 80 km/t, og bare 60 km/t hvis du ikke har bremser på tilhengeren. Eller som ikke vet at bilen de kjører ikke kan trekke den tilhengeren med det førerkortet de har. Enda det er utrolig lett å sjekke. Det finnes en tilhengerkalkulator på nett og som app.Taster man inn registreringsnummer på bil og henger der, så får du opp om du kan kjøre den eller ikke, hvor mye du kan laste og fartsgrensa.

Selv skal jeg snart i gang med opplæring for BE (eller muligens blir det bare B96, har ikke helt bestemt meg. Det er samme opplæring, men en førerprøve skiller dem), og jeg har tenkt på at det er litt rart at ikke kjøring med tilhenger er obligatorisk opplæring ved vanlig B-førerkort også. Vi festet aldri en tilhenger på bilen da jeg tok lappen, men likevel er jeg betrodd til å kjøre med tilhenger (så sant ikke bilen er for tung da). Jeg har altså aldri fått noen opplæring i lastsikring, samfunnet bare stoler på at jeg bruker sunn fornuft. Men som jeg så for to uker siden, så er det ikke alle som gjør det.

Vil du se en skrekkfilm om hvor galt det kan gå når ulykken først er ute med tilhenger? Sjekk denne videoen! Jeg skal ikke uttale meg om hva som var årsaken, men det ser ut som om konsekvensene ble store. Så neste gang du havner bak en tilhenger som kjører i fartsgrensen eller litt under; pust med magen, du kommer fram. Det blir faktisk ikke en gang mange minutter i forskjell å senke farten litt.

God helg enten du skal ut og kjøre med tilhenger eller ikke!

Abelone

 

 

 

Når barna er borte…

img_6066Sist lørdag ble pokemon go tilgjengelig i Norge også (som om noen kunne unngå å vite det nå). Ungene er på ferie, men jeg lastet umiddelbart ned. Ungene elsker jo Pokemon. De har sett seg gjennom hele serien og filmen på Netflix mer enn en gang, har noe som føles som tonnevis med pokemonkort (i alle fall når de ligger strødd utover gulvet og jeg blir den som må plukke opp), og akkurat nå henger Picachu-kosedressen til tørk på snora. «Det er så dumt å trekke med ungene på noe jeg ikke helt skjønner, best jeg tester det litt selv først» sa jeg til meg selv «bare for å lære det grunnleggende før de kom hjem». (OK, også bare må jeg jo finne ut hva denne hypen egentlig er. Jeg elsker jo å prøve nye apper, er jo ung og hipp og må teste ut det meste. Men det er helt underordnet altså, dette er for ungenes skyld!)

img_6073

Bare meg som synes det er litt morsomt med bildene fra googlemaps med snø på postkassa?

Bare for ungene sier jeg når jeg kjører for å pante flasker på en butikk som definitivt ikke er den nærmeste, men jeg vet det er to pokestop i nærheten… Jeg må jo finne ut hvordan dette funker… Pokemontur og deretter middag fra McDonalds, joda, ungene hadde nok elsket det dersom de fikk være med…

Selvfølgelig samme begrunnelse når jeg bestemmer meg for å gå til jobb og heller ta bussen hjem i dag. Har syklet til og fra jobb de siste dagene, men siden jeg ikke har feste for mobiltelefonen på styret har jeg avskrevet det med  at det blir for tungvindt å skulle stoppe for å fange pokemon når jeg sykler. Men det er definitivt ikke den verste starten på dagen med en 8 km lang gåtur med lydbok på øret (i alle fall da jeg fikk skrudd av de irriterende pokemonlydene som overdøvet lydboka). Ikke ble det den korteste ruten heller, når jeg oppdaget pokestop nesten på veien måtte jeg jo stikke innom selv om det ble en liten omvei. Begynte å bli alvorlig bekymret for antallet pokeballs en stund der. Og det er faktisk ganske fint med spillet, det er pokestops på diverse monumenter og severdigheter som jeg egentlig ikke har lagt merke til før. Noen av dem har jeg vært forbi nesten daglig i flere år uten å legge merke til dem. Dette er perfekt for å være turist i egen by! (Skjønt jeg synes selvsagt at kirka vår også hadde fortjent en pokestop!)

img_6075

Trafikken går som normalt, ingen aner at det er den skikkelig skummel (?)  pokemon midt blant oss. Heldigvis var jeg der å kunne fange den!

Jeg forsøker å være interessert i det ungene er interessert i, men når det gjelder pokemon har det gått inn det ene øret og ut det andre. Det er muligens også grunnen til at jeg skjønner lite av dette spillet. De har snakket om noen forskjellige krefter som står på kortene og utviklinger og typer, og de har pokemonkamp med vennene sine. Det kommer også noen spørsmål om mattestykker underveis i kampen for å finne ut hvem som slår hvem, men utover det… vel, det fester seg bare ikke. Men jeg ser jo nå at det hadde vært lurt å kunne, da hadde jeg trolig skjønt mer. Foreløpig holder jeg meg unna pokegym og kamper. Med tanke på begrunnelsen er det kanskje litt rart. Burde jeg ikke vite hvordan det funker også? Professoren forklarer sikker det som er nødvendig. Men faktisk tror jeg at det er det som gjør at jeg ikke bli helt hekta. Foreløpig er jeg mer nysgjerrig på teknologien bak og hvordan de har klart å bruke den til å få folk ut og i aktivitet. 

Jeg tror i grunnen at selv ikke utviklerne så for seg at det skulle bli en så stor suksess. Men dette er nytt og spennende, og sosiale medier gjør mange nysgjerrige nok til å forsøke selv. Jeg er spent på utviklingen videre. Småting i spillet som at du ikke kan endre avatar eller lag tyder på at det ikke er ferdigutviklet. Mangel på serverkapasitet også. Veldig irriterende når ting blir hengende. Det er forøvrig  den utrolige langsomme animasjonen når jeg har fanget en pokemon og må trykke to ganger for å komme videre også.Tipper at det også kommer til å bli en mer sosial side i spillet i framtiden, mulighet for å lage egne lag. Og trolig mer ting å kjøpe. Spørsmålet er om mange nok er med til da. For jeg tror at dette er en hype. Det er et supert sommerspill siden man må være utendørs, men jeg tipper det blir veldig mye roligere til høsten. Med mindre det kommer noen egne vinterpokemon da… 

Men jeg oppdager at jeg har fått en utfordring. Jeg har sagt at ungene ikke får mobiltelefon før de er ti år. Dersom spillet skulle falle i smak hos ungene, hvordan skal jeg da klare å håndheve mobilgrensa jeg har satt? Jeg er ikke veldig ivrig på å sende dem avgårde med min telefon. Likevel er det jo positivt dersom de er ute og beveget seg framfor å sitte inne etter skolen. Skal innrømme at jeg har litt problemer med å la dem ferdes der de vil helt fritt også, men det er noe jeg jobber med. (Og ja, selvsagt kan jeg ha sporing på dem, men jeg ønsker ikke det.) Ikke har vi noen pokestop i nærheten heller, så det er en viss fare for at jeg må stille opp som sjåfør… 

Innser også at jeg har et lite forklaringsproblem. Hvis jeg gjør dette for unga, hvorfor har jeg da valgt en så femini avatar? 

img_6057

Abelone

Fulgte ikke mine egne råd – svindlet på nett?

Jeg er dataingeniør og jobber i IKT avdelingen hos en bedrift. Datasikkerhet er ikke spesialiteten min, men jeg er opptatt av det. Mange brukere spør om råd, og jeg svarer så godt jeg klarer. Passord, virus og kryptering er kanskje det vi snakker mest om siden det er mest jobbrelatert, men det hender vi snakker om netthandel også. I dag skjedde det noe. Først så det ut til at jeg hadde gjort en feil, men etter å ha lest tilbakemeldinger om selskapet fra andre på nettet begynner jeg å lure om det kanskje ikke var fullt så enkelt likevel. Har jeg rett og slett gått på en svindel? 

Guttene vil gå i Karsten og Petras fotspor enda en gang. Flodhesten på glypoteket var ikke så vanskelig å finne som vi trodde, men vi ville gjerne hatt litt mer tid til å se på mumiene.


Guttene ønsker seg en tur til København til høsten, og jeg tenkte at jeg skulle bestille det i dag. Vi skal ta ferge ned, være i København i to netter og ta fly hjem igjen. De to første ble bestilt, nå gjensto returen. Jeg gjorde som jeg alltid gjør, søkte på restplass.no etter rimelige priser. Fant et passende klokkeslett. Det var flere som tilbød den samme reisen, med bare små variasjoner i pris. «Gotogate har jeg hørt om» tenkte jeg, «best å holde seg til et selskap man kjenner til». Bare synd at det jeg hadde hørt tydeligvis ikke var det jeg trodde jeg husket…

Vel, reisen kom direkte opp på hjemmesiden, riktig tidspunkt og pris. Jeg gikk videre, fylte inn navn og bagasje. Prisen økte selvsagt litt, men det var forventet. Samtidig sjekket jeg Norwegian sin side, flyselskapet som skulle fly denne strekningen. Vanligvis er det billigst å bestille rett hos flyselskapet, men her var det faktisk noen kroners forskjell i reisebyråets favør. Til og med bagasjen var noen kroner billigere. Og her burde jeg selvsagt ha stoppet opp og stilt et kritisk spørsmål om hvorfor det var billigere der. Men jeg tenkte som så at reisebyråer får sikkert litt rabatt siden de bestiller så mye, jeg har jo opplevd det tidligere også, hos et annet selskap. Jeg var fornøyd med å få en rimelig reise. Jeg gikk videre i bestillingen. Nei takk, jeg ønsker ikke fleksibel billett, ekstra service eller avbestillingsbeskyttelse. Har jo aldri hatt bruk for det før, og det kostet ganske så mye. Jeg er 99% sikker på at det fremdeles sto riktig klokkeslett da jeg la inn kortdetaljene. Men da betalingen var gjennomført dukket bekreftelsen opp – med et helt annet tidspunkt enn jeg hadde tenkt. Det nye tidspunktet ville innebære at vi landet på Gardermoen kl 2330 en søndag kveld. Jeg skulle ha et fly 1910, det var mer enn sent nok. Med barn som skal på skolen dagen etter kunne jeg rett og slett ikke ta et senere fly.

Jeg kastet meg på telefonen for å høre hva jeg kunne gjøre. Med fare for å høres ut som et surrehue; jeg har også tidligere klart å gjøre feil i bestilling. Den gang var det flere faner oppe samtidig i nettleseren som gjorde at det var feil informasjon som ble sendt. Den gang kastet jeg meg også over telefonen, og en hyggelig person på kundeservice sa at de hadde mulighet til å hjelpe kunder som hadde gjort en feil så sant de ringte med en gang – slik jeg hadde gjort. Alt ble refundert, uten gebyr og jeg fikk bestilt den turen jeg skulle ha. Denne gangen derimot…

Ventetiden var lang, jeg skjønner at de kanskje ha litt å gjøre med hendelsene som har vært i verden i det siste. Men jeg syntes det var viktig at jeg kontaktet dem umiddelbart slik at det var håp om å få ordnet opp. Hos Norwegian selv kan man avbestille gratis innen fire timer, jeg var håpefull. Vilkårene deres sier selvsagt noe annet, men erfaringsmessig er det personer som skjønner at ting kan gå galt og virkelig ønsker å hjelpe deg som sitter på kundeservice. Og dama som svarte var koselig hun, men det var dessverre begrenset hva hun kunne gjøre. For 295 pr person kunne hun endre bestillingen til den avgangen jeg ønsket. Eller så kunne jeg avbestille reisen for 395. «Da blir det billigere å avbestille og bestille på nytt da» sa jeg. «Ja» svarte hun, «skal jeg avbestille?» Jeg var fremdeles usikker på hvordan jeg hadde klart å booke feil fly, fire hundre kroner av reisebudsjettet var kjedelig, men det var vel ikke annen råd. Det var jo bedre det enn å betale masse for ombooking. 

Jeg har gått gjennom stegene på nytt etterpå. Alle utenom å legge inn kortinformasjon. Det er ikke noe sted jeg skal kunne gjøre denne tabben. Så lenge jeg hadde valgt riktig fly i utgangspunktet, og det hadde jeg, er det ikke noe sted det skal endre seg. Jeg satt der og lurte på om jeg skulle legge inn kortinformasjonen på nytt, men siden jeg var så sikker på at jeg hadde gjort alt riktig første gang turte jeg ikke stole på at ikke det samme skulle skje igjen. Jeg sendte en henvendelse til kundeservice med spørsmål om hva jeg kunne ha gjort feil og hvordan jeg kan sikre at det ikke skjer igjen – forventet svar på denne er om fire dager. Jeg spurte også om ikke jeg skulle fått en avbestillingsbekreftelse, det hadde jeg ikke fått enda. 

Den kom senere i dag – med en stor overraskelse. Avbestillingsgebyret var ikke på 395 for hele reisen slik jeg trodde, men 395 pr person. I tillegg vil de ikke refundere kredittkortgebyret på 177 kroner. 1757 kroner kostet altså avbestillingen. Hele reisen kostet 3714, så jeg vil si gebyret er relativt stort. Samtalen med dem, hvor jeg satt i kø i over 25 minutter, kostet forøvrig 97,53 kroner i tillegg.  

Blank cola light var et høydepunkt sist vi var i København. Kan vi gjøre det igjen?

Hvorfor skriver jeg dette? For å advare mot selskapet? Kanskje litt. Jeg har jo tross alt navngitt dem. Jeg undersøkte litt om selskapet etterpå på Google og Facebook, jeg er ikke den første som har opplevd dette eller andre feil som de tar seg klekkelig betalt for å rette opp i. Gjorde jeg noe feil underveis i bestillingen? Det vil jeg aldri få vite. Menneskelig feil? Teknisk svik? Jeg vet virkelig ikke. Jeg var så sikker på at jeg gjorde alt riktig. Det skulle ikke være mulig at klokkeslettet endret seg ved bestilling. 

Men først og fremst skriver jeg dette for å si at vi kan alle bli lurt. Selv jeg som jobber med IT. Jeg burde vite hvordan man handler på nettet og hvordan man unngår å bli lurt. Jeg burde vite at hvis vilkårene er dårlige så handler man et annet sted, men jeg aksepterte dem likevel. Jeg burde vite at selskaper jeg ikke har handlet hos før bør sjekkes opp på forhånd – ikke etterpå slik jeg gjorde. Og hvis et tilbud virker for godt til å være sant, som at et reisebyrå kan tilby lavere pris enn flyselskapet selv, da er det kanskje nettopp det, et tilbud som er for godt til å være sant. 

Mens jeg har skrevet dette har jeg fått svar på den ene henvendelsen jeg sendte. Jeg har fått rabatt og skal «bare» betale 395 kr i avbestillingsgebyr for alle sammen, pluss 177 kr i kredittkortgebyr. Det er mindre enn jeg trodde for litt siden, så jeg burde kanskje være jublende glad og la saken ligge? Men etter å ha lest alle tilbakemeldingene på nettet om dem har jeg denne nagende følelsen av at det kanskje ikke var min feil likevel. At det kanskje oppstår slike «tekniske feil» som utløser gode gebyrer om man ikke har tegnet serviceavtale med dem. Kanskje er det ansvarsfraskrivelse. Konspirasjonsteorier som tar av. Om jeg har gjort en feil bør jeg vel kunne stå for det? Det vil være umulig å bevise, så å ta saken videre… Men om det ikke var en tilfeldighet, hvordan kan det oppdages hvis alle holder kjeft og betaler? Bevisbyrden er min, jeg tviler på om jeg klarer å overbevise noen andre om at dette er svindel. Urettferdige vilkår, ja, men svindel? 

Nei, jeg taper nok mine 572 kroner. Jeg skulle spare en knapp hundrelapp… Hadde jeg handlet direkte hos flyselskapet hadde jeg kunne avbestille gratis i løpet av fire timer hos Norwegian. Hos SAS i løpet av 24 timer. Jeg har lært en lekse.

Abelone

Fantastisk uten plastikk?

Jeg tror jeg er som en gjennomsnittlig forbruker. Det skal være enkelt. Ofte kommer det i konflikt med både økonomi- og miljøhensyn. Hvilket hensyn skal da veie tyngst?

Sist uke leste jeg om plastfri juli hos klin-kokos. Et sånt innlegg er med på å skape bevissthet om hva man bruker av plastikk, og jeg har tenkt en del på hva vi bruker av plastikk. Det er særlig engangsting og emballasje som er miljøsvin. Men det er jo så lettvint da…

La oss ta jobblunsjen min som eksempel. Jeg har pålegg på jobb, men tar med brødskiver hver dag. Disse frakter jeg i en plastpose. Og selv om den posen hadde vært helt fin å gjenbruke, så bretter jeg den fint sammen etterpå – og kaster den. Det pålegget jeg har på jobb er ferdigskjært ost. Brunosten har et plast mellomleggspapir mellom hver skive for at de ikke skal feste seg til hverandre. Og helt ærlig, så varer ikke en pakke ost så lenge, så det blir en del emballasje at det også. Jeg bruker å spise en yoghurt til lunsj – enda mer plast. Og bare fordi jeg er lat bruker jeg en engangsskje til yoghurten. Jeg har en vanlig skje på kontoret, så det er egentlig ikke noen god grunn til å velge plastikk, jeg bare gidder ikke ta den med meg. Er jeg alene om det, å velge lette løsninger? Jeg kunne brukt matboks, ostehøvel og tatt med skje. Både økonomi og miljø er enige om at det ville vært en bedre løsning, men det er ikke så lettvint da. 

Avfall etter dagens lunsj: yoghurtbeger, plastpose, to mellomleggspapir fra oppskåret ost og en plastskje. I tillegg til en tepose, den var dessuten pakket inn i en egen papirpose. Nødvendig?

Det blir en del plast hjemme også. Akkurat når det gjelder tallerken og bestikk bruker vi selvsagt ikke engangs til vanlig, men det er emballasje fra både mat og leker, sugerør, disse små plastposene fra diverse butikker som ikke passer i en eneste søppelbøtte og alt for mange plastposer generelt. Også elsker jeg tupperwarene mine, men heldigvis er det laget for å kunne gå i arv! Riktignok ikke i 400 åreller hvor lang nedbrytingstiden nå er, men de varer lenge. 

Jeg har lyst til å påstå at jeg er flink til å gjenbruke bokser som emballasje, men status i skuffen med bokser er at det er mange lokk og få bokser, så med mindre det befinner seg veldig mange bokser i fryseren uten lokk… (nei, det gjør ikke det!). Jeg prøver å ikke samle opp tomme isbokser, men de er jo så greie å ha på hytta… Og fra et miljøperspektiv er det vel bra om vi samler dem opp? At vi fyller kroppen med giftstoffer derimot… 

Jeg trøster meg med at vi har et flott nytt automatisk sorteringsanlegg her i distriktet. Så blir plasten i alle fall gjenvunnet! Faktisk sier ROAF at innsamling av plast pr innbygger er mer enn doblet siden den automatiske sorteringen startet. Det er jo bra. Kanskje. Hvis det samles inn mer fordi det brukes mer derimot er det ikke bra, og det sier jo ikke den statistikken noe om.  

Infintum mener at 150 millioner flasker er på avveie hvert år. Det tallet høres veldig høyt ut, og jeg er litt i tvil om hvordan de definerer «på avveie». Selv har jeg en liten samling både på jobb og hjemme. Jeg kjøper dessuten innimellom i Sverige, og dette har så lav pant at jeg heller kildesorterer det her hjemme enn å pante. Hvis de sorteres med plast eller metall antar jeg at de kanskje er «på avveie» siden de ikke har vært gjennom panteordningen, men de blir jo gjenbrukt. Og selv om flaskene pantes, blir det egentlig miljøvennlig? Selv gjenbrukbar plast er vel plast eller? Transport har vel dessuten også sitt miljøavtrykk? Burde jeg ikke heller redusere brusdrikking? Eller gå over til å bruke min egen kullsyremaskin? 

Jeg skal pante snart, jeg lover!

Jeg synes det er vanskelig å redusere bruken av plast. Eller ubehagelig er kanskje riktigere ord. Det er en del ting jeg kan gjøre noe med. Men jeg er usikker på om de andre valgene er bedre. Som er det bedre å velge større forpakninger av yoghurt og helle over i et (gjenbrukbart) beger? Og det er noen ting jeg ikke like enkelt kan gjøre noe med. Jeg kan selvsagt boikotte å kjøpe is og kjøttdeig og andre varer fordi
jeg ikke liker emballasjen. Men det hjelper vel ikke om bare jeg protesterer? Jeg må jo ha mat… (les: det er ubehagelig å boikotte, så jeg er villig til å finne på unnskyldninger for å ikke gjøre det).

Da jeg først leste utfordringen til Anita om plastfri juli tenkte jeg «game on, jeg er med». Plastfri blir jeg ikke i løpet av juli, men jeg kan redusere forbruket. Det gjelder å være bevisst, så i juli skal jeg: 

  • Kjøpe færre brusflasker – og pante de jeg har. 
  • Bruke matboks til brødskivene mine til hverdags og gjenbruke plastposen hvis jeg kan  Jeg har dessuten kjøpt brød og lagt i fryseren på jobb, så det er ingen unnskyldning for å frakte matpakka i plastpose. 
  • Gå til innkjøp av sugerør av glass eller bambus. (Men hva gjør jeg med de 300 sugerørene jeg har liggende? Å kaste dem ubrukt er vel enda verre enn å bruke dem en gang?)
  • Si nei takk til de små, ubrukelige posene. 
  • Når jeg velger engangsbestikk og tallerkener skal jeg velge nedbrytbart. Det er bare en ting jeg lurer på – skal det det kildesorteres med matavfall eller restavfall? 

Tenker du miljøvern på sommeren eller vinner lettvint når det er ferie? 

Abelone